Norge på tvers!

 

IMG_0021.JPG
Havet!

Gjesteblogger: Ingrid

Den store dagen er her! Etter snart sju uker på tur har jeg krysset Norge fra svenskegrensa i øst til havet, dvs. enden av fjorden Rombaken, i vest. Før jeg begynte på turen og ikke ante hvordan det ville gå, sa jeg at jeg skulle være fornøyd så lenge jeg kom meg til Rombaksbotn, så dette er en viktig milepæl, i tillegg til at det jo er kult å ha gått Norge på tvers. Selve kryssingen var kort, bare 14,5 km nedover en gammel rallarvei. Men reisen hit har vært lang.

Siden Kristin har hatt noen travle uker, begynner jeg der hun slapp, i Kautokeino 23. juni.

 

Flaks og diamanter

For tre år siden begynte jeg å studere Miljø- og ressursfag ved Universitetet i Bergen. I en klasse på drøyt 15 var vi to som het Ingrid. Nå står vi begge to og fryser i den kalde vinden utenfor et hotell i Kautokeino, mens Ingrids venninne Synnøve fester en hunderyggsekk på den enorme grønlandshunden Daik. Synnøve, Ingrid og Daik er på vei mot Lindesnes, via Kilpisjärvi i Finland. Jeg også på vei til Kilpisjärvi, mangler både kart og villmarkserfaring og får dessuten høre at de andre jentene har funnet en snarvei som kan spare tre mil. Jeg tenker at dette er den typen flaks som bare skjer når man vet man er på riktig spor, og vi bestemmer oss for å slå følge i noen dager.

 

I det vi forlater bilveien vet jeg at det er nå den virkelige turen begynner. Asfaltukene er over og naturen venter. Det tar ikke en time en gang før jeg står med gjørme opp til ankelen i min første myr. Jeg tror jeg sier noe sånt som “dette er å leve!”, mens vi fortsetter innover i ukjent terreng.

IMG_6559.JPG
Livet, dere!

Ingrid og Synnøve er sterke og tøffe og ekte friluftsfolk. De lærer meg hvordan man bruker kart og kompass, hvordan man finner den tryggeste veien over en elv, hvordan en gassbrenner fungerer og hvordan man oppfører seg på en DNT-hytte.

IMG_6516
Se, så tøffe de er

Etter noen dager kommer vi til Reisadalen, en grønn eventyrdal hvor lukten av regnfriskt bjørkeløv får meg til å tenke på 17. mai og Griegmusikk. Og det har skjedd noe med elvene. De siste ukene har jeg vendt meg til å drikke lysebrunt smeltevann, men her er vannet med ett så klart at jeg ikke vet hvordan jeg skal beskrive det, blir bare stående og stirre ned i den travle strømmen. Er det hvitt eller blått? Ingen av delene. Jeg prøver å sammenlikne det med noe: «elvene her er krystallklare og triller som diamanter nedover steinura». Ikke bra nok. Noen dager senere kommer jeg fram til at jeg heller må bruke dette vannet som referanse. En gang i fremtida, når jeg ser en nesten ubeskrivelig vakker diamant eller noe, kommer jeg til å tenke på elvene i Reisadalen.

 

En ubehagelig snarvei

IMG_6579.JPGVi klatrer ut av Reisadalen via en bratt og mosegrodd fjellside, og kommer opp til en spektakulær utsikt og en skikkelig drittdag.

Det regner mens vi kaver oss gjennom kratt og over sleip steinur. Her oppe er det ingen stier. Vi vet hvor vi skal, men ikke helt hvordan vi skal komme oss dit. Flere ganger må vi snu og prøve igjen når vi ender opp på steder vi ikke klarer å komme oss videre fra. Tilslutt er vi så slitne at vi slår leir ved et lite vann, litt over halvveis fra målet for dagen.

Neste morgen våkner vi til tjukk tåke. Vi blir liggende i teltene våre i noen timer, men tåka blir også liggende. Vi bestemmer oss for å fortsette videre likevel. Det er en sørgelig og grå og tung dag. Når vi endelig kommer til finskegrensa dagen etter, og inn på trygge, merka stier, bestemmer jeg meg for å aldri ta en snarvei i fjellet igjen.

IMG_6575
Er uansett ikke så flink til å finne de enkleste veiene

Videre inn i Finland blir det bedre. Vi bor gratis i koselige og rene hytter, møter på pensjonister som har blitt flydd inn med helikopter, damer med små hunder og litauiske fiskere som gir oss røkt  grisefett med rugbrød, løk og 80% vodka. Når vi begynner å nærme oss sivilisasjonen blir det til og med sommervær. Vi når Kilpis etter ti dager og spiser burgere og dessert fra dessertbuffet til vi får vondt i magen.

IMG_0013
Synnøve, Daik, Ingrid og jeg

 

Hufsa

Jeg fortsetter videre alene. Noen dager møter jeg ingen andre mennesker, har ikke dekning på telefonen. Dette er det mest ensomme jeg har vært med på. En gang i blant hører jeg en heilo, eller ser en slags snipe eller noe på en stein et stykke fra stien. Jeg liker det best når det er flere fugler på en gang som sitter rundt omkring og piper til hverandre. Da føler jeg at jeg er i et slags samfunn. Ellers er vi jo bare to ensomme sjeler i samme situasjon, alene på fjellet uten noen å snakke eller pipe med.

Jeg tror ikke egentlig jeg liker å være på fjellet, nå som jeg har fått prøvd det litt. Landskapet her er ikke særlig innbydende eller koselig. Jeg går gjennom grunne, steinete daler. Vakler over steinur, kaver meg gjennom kratt, går forsiktig over lange, bratte snøskavler som overhodet ikke er til å stole på. Plutselig står jeg der i et hull og føler meg dum og sint mens skoene fylles med vann eller råtten snø.

Rundt meg ligger fjellene som store skip, dystre og blygrå. En topp ser akkurat ut som Hufsa, med lange, smuldrende skjørt av grus. Jeg skynder meg forbi. Bryter min egen regel om å alltid ha alle sansene skjerpa i naturen og hører på et Beyoncé-album oppover den bratteste bakken; synger med for full hals til deilige, sinte sanger.

En annen dag går jeg i tåke og striregn. Elvene har vokst seg store i løpet av natta og jeg må vade til over knærne flere ganger. En elv, som i følge kartet egentlig skulle ha vært to bekker, er så bratt og stri at jeg nøler lenge før jeg tør å gå over. Faller jeg i vannet her, farer jeg rett ned i en enda større elv som brøler advarende bak en sving. Da går det ille. Jeg løsner litt på sekken sånn at jeg skal kunne klare å ta den av meg under vann, klipser av nød-GPSen og fester den rundt håndleddet. Det går bra helt til jeg nesten er over, til tross for at jeg må gå i vann opp til knærne, som renner så fort at jeg ikke får til å sette ned stavene mine til støtte. Men så står jeg plutselig i en slags grop med vann opp til rumpa. Jeg klarer ikke holde balansen, men treffer en litt høyere, skrå stein med den ene foten. Får på en eller annen måte kommet meg opp, jeg aner ikke hvordan.

Jeg blir sittende lenge før jeg spiser litt sjokolade og fortsetter videre inn i tåka. Først utpå kvelden letner det og jeg stopper opp, puster, og legger merke til at jeg står i en eng av kremhvite reinroser. Nedover bakken står lysende gul snøsoleie, tuer med rosa fjelsmelle og blomstrende lyng. Helt nederst står en reinflokk stille og ser på meg et øyeblikk før de løper videre.

 

Oppsummering

I følge mine (hittil nokså ukorrekte) beregninger har jeg gått nesten en tredjedel av veien til Verdens Ende. Hva har jeg lært så langt?

Jeg har lært at jeg trives best  nedenfor tregrensa. Helst kanskje helt nede ved havet, i en hengekøye med en lettlest og spennende bok. Jeg har lært at jeg kan beholde fatningen selv når jeg er veldig, veldig redd, men at jeg mister den fullstendig etterpå og griner som en unge. Jeg har lært å lage te av bjørkeløv, å bruke mose som oppvaskklut, å huske å ta ut sålene når man skal tørke fjellstøvler. Lært at fugler er godt selskap og et bittelite telt kan føles som et ekte hjem når man ikke har annet over lengre tid. Jeg har lært å lese høydekurver på kart, å navigere gjennom myrer i tåke, og at Beyoncé er gull verdt i bratte bakker sent på kvelden. Og jeg har lært at jeg, tross ensomhet og drittvær og dystre landskap, elsker dette. Det er nitti, kanskje hundre dager igjen til Verdens Ende. La dem komme.

IMG_0012
Fjellstilen 2017, på vei inn mot Kilpis

 

PS: alle bildene etter Kilpisjarvi forsvant da jeg greide å tråkke på telefonen min, men sjekk gjerne ut @motverdensende på Instagram, hvor noen av dem overlevde. Og stikk innom bloggen til Ingrid og Synnøve: rusleturtillindesnes.com

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s