I dag har Ingrid gått 1000 kilometer!

Kan jeg bare si at jeg synes Ingrid er helt rå?

I morgen, mandag 31. juli har Ingrid vært på tur i to måneder. Hun bærer med seg alt hun trenger, og det er altså skikkelig tungt. I dag ankom hun Čalalveshytta (Tjalalveshytta) sørøst for Fauske i Nordland, og etter alle åremerker å dømme (type GPS) har hun nå gått hele 1000 km.

1000kmoglikeblid
1000 kilometer og like blid!

Jeg bet meg merke i at Ingrid i gjesteblogginnlegget skriver at hun ikke liker seg særlig i fjellet (men at det jo er kjekt å finne ut av). Likevel, når jeg nå spør hvordan det har vært å gå i det siste, forteller hun at etter at hun kom inn i Sverige dag 51, var fjellet en stor opptur. Terrenget var deilig, været var nydelig, knærne var gode, hun møtte trivelige folk og det gikk i rasende god fart med opptil tre mil per dag! Sverige hadde nydelige blanke innsjøer, med fjell som speilet seg i dem. Sverige hadde mange fine skyer og sinnsykt vakre kvelder med rosa og gylden himmel.
Så, kom hun inn til Norge igjen, rett nord for Sulitjelma. Og møtte en helt annen vandretilværelse. Snø, gjørme, myr, bekker og elver som var vanskelig å krysse, hauger og bakker og vondt i knærne. Hun brukte tre timer på å gå to kilometer. Da hadde hun havnet i et hull like dypt som beina, vandrestavene var bøyd til det ugjenkjennelige, og den ene brakk da hun forsøkte å rette den ut. Hun gav opp elvekryssingen, slo opp teltet, og er det greit å si at hun gråt en skvett? Ingrid var sur. Konklusjon: Sverige er topp, Norge er dritt.

Men, rett skal være rett, alt er jo ikke dritt. Turstiene er helt fantastisk mye bedre merket her enn andre steder. Så Sulitjelma og Omegns Turistforening: Grattis, og godt jobba!
Det er frivillige i DNT som sørger for at turgåere i hele landet kan ha trygge merkede stier å gå på, samt vedlikeholdte og velutstyrte hytter å besøke. Egentlig vil jeg skrive et eget innlegg om hvor flott DNT er en annen dag.

For Ingrid, som er særs positiv og tydeligvis har enorme mengder med god karma lagra opp, er oppturene aldri langt unna. I går på Ny-Sulitjelma fjellstue møtte Ingrid et ektepar som GAV HENNE GÅSTAVENE SINE! De hadde hatt dem i seriøst 15 år, men valgte å forbarme seg over en ung vandringskvinne, og nå eier altså Ingrid dem. Ikke verst med staver med en lang historie, og ikke verst å spare tre dager på å ta bussen tur/retur Fauske for å kjøpe nye.

Apropos folk som er flotte: I går kom Ingrid til Sulitjelma, og møtte igjen Ingrid og Synnøve som har fått bo i to dager hjemme hos ei hyggelig dame. Denne dama (som jeg ikke vet hva heter) laget dem verdens beste panerte fiskerett med fenikkel, fetaost og fløte, med poteter og genialt smør (hemmelig oppskrift). Luksus! Og et godt avbrekk fra real turmat med potetmos, som Ingrid nå brekker seg av hver gang hun prøver å spise det (mamma Randi, ikke send flere!).

Formen er helt på topp, bortsett fra at knærne ble vonde igjen i Norge. Ingrid føler seg sterk og sprek, og det er dritgøy fordi det har hun aldri gjort før. Dessuten er Ingrid immun mot mygg (!!) What?! Men selv om hun ikke klør av stikkene er det fortsatt plagsomt mye mygg. En kveld ville hun sitte å se på den nydelige utsikten, men utsikten var blokkert av mygg (seriøst). Myggen er overalt om kvelden, de havner i munnen, i kontaktlinsene, de suger på sokker, de flyr i skvadroner og er generelt ekle og mange.

mygghatt
Heldigvis kler ingen en mygghatt så godt som Ingrid

Det har generelt vært varmt den siste etappen, og Ingrid har kunnet gått fort og i lite klær. Folk hun har gått forbi har heia på henne, og kanskje trodd hun er med i en konkurranse. Jeg ser for meg Ingrid som ultramaratonløper i en syk gren hvor de bærer 25 kg på ryggen.

Ingrid avslører at hun prøver å komme fram til Oslo til bursdagen sin den 11. oktober. Da må hun gå fort, ca 20 km om dagen. Jeg har trua! Vi håper også at knærne holder helt til verdens ende. Du skal få massasje- eller spabehandling i bursdagsgave når du kommer fram, Ingrid.

Helt til slutt, en liten mind fuck angående midnattssola: Sola gikk faktisk ned for første gang da Ingrid var i Abisko, 18. juli. To dager senere tenkte Ingrid at shit, dette er jo dag tre av turen min, ikke 52. Hahahaha.

1000km
Du er en vandringskvinne ca nå, Ingrid. Gratulerer!
Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s