Hei Kristin!
Nå har jeg kommet til Hattfjelldal, etter noen dager med mye opp og ned både når det gjelder terreng og humør. Og vet du hva? Jeg er halvveis på turen! Det er litt rart å tenke på egentlig. Når jeg er sliten og det regner, føles det uendelig lenge siden jeg gikk fra Nordkapp, og uendelig langt til Verdens Ende. Men når stien er god og humøret på topp, kjennes det uendelig langt til Nordkapp og jeg blir skikkelig stolt og fornøyd.
Her i området er det ikke telefondekning i det hele tatt. I bygdene er folk fremdeles avhengig av fasttelefon! Jeg er her med Ingrid og Synnøve akkurat nå, og vi er så heldige å ha blitt invitert inn på kaffe, kaker og wifi hos en kjempehyggelig dame som heter Britt.
Etter at jeg ringte sist, gikk jeg en dag aleine i regnet før jeg møtte på Ingrid og Synnøve igjen og slo følge med dem gjennom vakre Junkerdalen nasjonalpark, forbi svaberg og sandstrender og store, blanke vann, på gjengrodde stier og delvis utraste kjerreveier, opp en slalombakke, ut langs E6 og inn på en gammel rallarvei over polarsirkelen, hvor vi stekte sveler i kveldssola.
Vi tok en hviledag sammen på en luksushytte med strøm. Ingrid haika til butikken og kom tilbake med alt hun kunne bære av kalorier. Vi gjorde ikke annet enn å spise og vaske tøy. Sokkene måtte skylles ni ganger, vi gikk fram og tilbake til brønnen ute på tunet hele dagen.
Jeg fortsatte videre aleine under dramatiske skyer, mellom snøflekkete fjell, over grønne, rullende sletter. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle si det, Kristin, men nå har det skjedd: jeg har blitt forelska i Fjellet. Ofte stopper jeg opp nesten uten å merke det, bare for å se på ett eller annet. Jeg motstår som regel fristelsen til å ta bilder, siden de aldri blir like fine som virkeligheten. Merker at jeg ikke har lyst til å prøve å beskrive det noe særlig heller, for jeg har endelig oppdaget den litt egoistiske gleden ved å ha en fin opplevelse helt for meg selv og bare la den skje og forsvinne uten å dele den med noen. Jeg har det så fint.
Men etter noen dager gikk jeg på en slags smell, og da var det ikke fint lenger i det hele tatt. Jeg begynte å sove dårlig om nettene, gikk rundt og var trøtt hele tida, ble sliten og gikk mye saktere enn vanlig. Det begynte å regne igjen og bakken ble tung og bløt. Hver dag gikk jeg kortere enn den forrige. Eller, det var i hvert fall sånn det føltes. Det ble kaldt og begynte å blåse. Motvind, selvfølgelig. En gang i blant gråt jeg små tårer av frustrasjon, eller bare fordi jeg syntes synd på meg selv. Følte meg som en treåring som ikke får det hun vil ha på butikken. Tror du det å gå aleine ute i naturen kan gjøre at man blir litt som et barn igjen? Et som er så lite at det ikke har lært seg at selvmedlidenhet ikke skal vises?
Søndag morgen møtte jeg plutselig Synnøve og Ingrid. De hadde vært på bygdefest og var i omtrent samme form som meg. Nå var det skikkelig godt å ha selskap igjen, selv om det jo egentlig er meninga at jeg skal gå aleine.
Og nå er vi altså her hos Britt, hvor vi har spist opp alle kakene og fått brødskive med ost og skinke og ekte tomater. I morgen fortsetter vi mot Bjørgefjell – Norges villeste nasjonalpark! Tror jeg går litt med de andre jentene her og, siden vi uansett skal samme vei.
Jeg håper du har det fint, og at jeg får dekning på telefonen snart sånn at vi kan ringes!
Hilsen Ingrid
PS. Synnøve og Ingrid blogger om sin (og litt min) tur på rusleturtillindesnes.com
Kristins turblogg 