28. august – 2. september
Jeg burde kanskje skrevet om dem med en gang, for de tre siste dagene i august og de to første i september husker jeg nå som en drøm av lyng og mose. Det må ha regnet, for jeg hang teltet og klærne mine til tørk i en åpen stue jeg fant på en nedlagt gård, men jeg kan ikke se for meg hvordan regnet var, eller hvor mye – jeg husker bare vakre skyer i en stor, åpen himmel over et merkelig, trøndersk landskap. Myrene, fritatt fra tyngdekraft, lå i bratte bakker som er unike for akkurat dette området. I høyden gikk jeg opp og ned i det jeg tror heter “paralelldaler”; alltid opp eller ned, aldri flatt bortover. Noen ganger var det skog, eller et og annet furutre i silhuett mot himmelen.
Jeg møtte ikke et eneste menneske, men følte meg ikke ensom et sekund. Jeg sang mye, og lo ofte av ting som frosker eller ekstra krokete trær. Det var ingen stier å følge og en gang i blant gikk jeg ned i feil dal, eller rundt feil vann, men det gjorde ikke så mye. Jeg fant frem dit jeg skulle, og rakk alltid å slå leir før det ble mørkt.
2. – 10. september
Etter fem dager hørte jeg latter i en bjørkeskog. Jeg fulgte lyden og fant en inngjerdet, firkanta gressplen med to små hytter på, midt i en lysning. To damer ropte hallo og “du har vel fem minutter?”, og en mann ropte “gjerdet er for å holde sauene ute” og pekte mot grinda. Jeg fikk sitte ved et bord midt på plenen, mens damene løp frem og tilbake mellom bordet og hver sin hytte og hentet brødskiver, kaffe, brus og masse pålegg. Jeg kunne nesten ikke tro hvor heldig jeg var! De lagde til og med bål og stekte et par pølser til meg, og før jeg gikk videre viste de meg avisa, hvor det stod at det var meldt sol.
Et par timer senere kom jeg til et vann hvor to nakne menn med skjegg ropte “to sek!”, og jeg ventet bak et tre til de hadde kledd på seg. De inviterte meg på middag senere på kvelden, da vi fant ut at vi skulle bo på nabohytter på gården Holden like ved. “Kokken er der ute” sa de, og pekte på en bitteliten robåt midt på vannet. “Han er proff”.
Til middag var det grillet rådyrbiff, fancy saus, gulrøtter bakt over bålet med smør, sitron og cayennepepper, brokkoli med trøffelsalt, og fenikkel og poteter, og løk som hadde ligget i glørne og blitt myke. Jeg fikk øl og akevitt og fire venner fra Trondheim som jeg ikke husker navnet på. Dagen etter fikk jeg frokost i sola, før jeg fulgte en gammel telefonlinje over fjellet til gården i Gaundalen, hvor bonden pekte ut en snarvei som sparte meg fem mil.
I bygda Vera fikk jeg dekning på telefonen rett ved innkjørselen til en gård, og satt bak postkassestativet og sendte forelskede meldinger til Oslo da en mann kom bort og spurte om jeg ville bo gratis i en nesten ferdigbygget DNT-hytte. Jeg fikk sitte på i traktoren hans til hytta og han låste meg inn og kjørte traktoren hjem, før han kom tilbake med en sekk ved, en lampe, en flaske saft, en lokalprodusert spekepølse, bananer, karbonader, bacon, smør og et nybakt brød fra kona. Jeg spiste til jeg fikk vondt i magen og sovnet på en madrass på gulvet.
Det har ikke bare vært problemfrie dager og solskinn, altså. Mesteparten av tiden var det faktisk dårlig vær (jeg ble tross alt sittende fast i tåka i 24 timer), og terrenget har vært det tøffeste siden fjella i Troms. Men det går ikke lang tid før minner om slit og regn blir diffuse og ubetydelige, og dagene – i hvert fall de hvor jeg er helt alene – glir sammen til en grønn og gylden masse. Møter med dyr og mennesker husker jeg bedre. Det er vanskelig å glemme helt sinnsykt hyggelige folk, som de jeg har møtt i det siste, eller reinsdyr i tåka, eller frosker som hopper over støvlene mine, eller fjellryper som flyr opp fra buskene med en lyd som klinkekuler mot flisegulv.
Etter 101 dager på tur kom jeg frem til Trondheim. Da hadde jeg begynt å lure på om jeg har blitt til en unormalt heldig kvinne. Nå, to uker senere, er jeg hundre prosent sikker.
Kristins turblogg 