Den siste uka har Ingrid egentlig hatt mye ferie fra jobben som vandringskvinne. Ikke at hun har vært i ro, for det har hun overhodet ikke, men mer om det etterpå.
Siden forrige bloggpost har Ingrid gått fra Oppdal i halvannen dag gjennom Vinstradalen, og så opp til Dovre. Hun har også sneia Rondane. Ingrid forteller at hun nå har blitt skikkelig glad i å gå i fjellet! Og det skjønner jeg godt når jeg ser bildene hennes.
Denne posten blir en liten bildekavalkade, fordi norsk natur tar seg bedre ut på bilder enn med ord med mindre du er Åsmund Olavsson Vinje. Faktisk tror jeg jeg vil foreslå at du hører på Ved Rondane mens du leser videre.
Ingrid lager sine egne ruter nå, og foretrekker å gå uten sti. Hun forteller også at det er sinnsykt vakkert over Dovre, at det må ha vært den fineste delen av hele turen. Med alle høstfargene, helt alene i naturen uten opptegna ruter, men innimellom på gamle gjengrodde stier og landeveier.
Før hun nådde tettstedet Dovre hørte hun skudd i fjellet og møtte på masse folk og fuglehunder. Var det rypejakt? Neida, det var NM i jakthund! De skjøt med løsskudd da, og Ingrid syntes det var litt gøy å se på.
På Dovre ble hun henta av faren sin! Ingrid tok en fridag (hoppa rett og slett over over etappen Dovre – Selsvåg) og dro sammen med pappa Arne til Vågå. Dit drar han av og til for å forske på mose. Pappa Arne er nemlig pensjonert insektsforsker og nå hobbymoseforsker! Han har også en spesiell måte å lete etter dvergmose på, han drar rett opp når han ser at for eksempel bergarten, vinkelen og sola er riktig, eller som han sier: Hvor hadde han likt seg om han var mose? (Jeg finner ikke bilder av dvergmose på google, men Ingrid sier at man kan nesten ikke se det uansett…) Det resulterte i at fridagen til Ingrid ble tilbragt i bratte fjellvegger, som var litt skummelt, men mest veldig trivelig.
Ellers rakk Ingrid også å være innom det berømte bakeriet i Lom, og på restaurant.
Torsdag kveld kom Ingrid inn til Sør-Fron kommune. Hun fulgte Pilegrimsleden inn dit, og til nærheten av den gamle stor-gården Sygar Grytting. Det var begynt å bli mørkt og ingen sjans til å finne en teltplass, men hun gikk til en campingplass, eller, mer en koselig gammel gård med stor frukthage. Overnattingen var stengt for vinteren, men det var folk der så hun. Ingrid banka på døra, men de hørte det ikke. Hun banka på vinduet, og da ble de dritredde, men en bestemor åpna ytterdøra. Ingrid tok på seg sitt mest uskyldige ansiktsuttrykk og unnskyldte for at hun forstyrra. Bestemora forbarma seg over Ingrid, og hun fikk slå opp telt i frukthagen og spise så mye rips og frukt hun ville. En gutt på kanskje åtte år kom da løpende ut i dress og slips og ropte: «Du kan få bo gratis en av hyttene!» Så viste henne og rundt i hagen og til hytta han syntes var den koseligste. Ingrid satte umåtelig pris på den unge gjestfrie verten og lillebroren hans.
Når jeg snakket med Ingrid fredag kveld var hun på Ringebu, og der har hun jaggu hatt litt fri igjen. Ingrid har opplevd Ringebu (litt), vært på utstillingsåpning i et galleri, på bakeriet på Ringebu, lagd mat og chilla, og havna litt på etterskudd i løypa på grunn av kjærestebesøk. Knis.
De to siste dagene inn mot Ringebu var harde, uinspirerende og med grusvei og dårlig vær. Høydepunktene de siste dagene besto i å møte på gårdsdyr, og hun ble overfalt av villsau! Ingrid sto ved et postkassestativ og spiste sjokolade og så på kartet, så kom en villsau og dulta borti henne. Den hadde nok hørte sjokoladeposelyden og sneket seg inntil henne uten at hun merka det. Da Ingrid snudde seg sto det 12 snikende sauer helt inntil henne. Ninjasau! Hun møtte også mange koselige hester som kom løpende for å hilse på, og også høner og kaniner i bur.
Nå har Ingrid kjærestebeøk i Lillehammer, det virker altså som at vandringskvinnetilværelsen blir stadig mer sivilisert jo nærmere Oslo hun nærmer seg. Formen er god, bortsett fra litt vondt i et ene kneet, fordi hun har gått mye på asfalt de siste dagene fra Ringebu. Det var nesten bare asfalt i tre mil! Det er heller ikke så mange valgmuligheter på teltplassfronten langs veien, så Ingrid skal begynne å spørre om å få telte i hagen til folk. Andre vandringsfolk og syklister gjør visst det, og det er visst mest trivelig. Det var forresten utrolig hyggelig å bo hos foreldrene til hennes kamerat Kim, som også gikk to mil sammen med henne tirsdag! En veldig trivelig overraskelse. Foreldrene hans hjalp henne med å finne rute, og de serverte kake og pizza, og spanderte til og med hotell på Gjøvik! For noen folk altså! Ingrid synes det overveldende mange hjelpsomme og hyggelige folk langs Norge på langs.
I morgen tidlig skal hun fortsette til Biristrand og mot Gjøvik, hvor hun håper å være om to dager. Det blir dessverre asfalt hele uka… Men mer kronglete stier nærmere Oslo!
Hun tenker på at nå er det litt lite eksotisk som skjer framover, med tanke på at hun stadig nærmer seg Oslo og mer og mer sivilisasjon. Men man vet aldri, Ingrid har jo lært at det er umulig å forutsi hva som skjer på veien.
Kristins turblogg 