Kristin blir ekte turblogger

Da var dagen endelig kommet! Da jeg skulle tre inn i vandringskvinnenes rekker og bli en av dem. Da jeg omsider kunne skrive meg selv inn i bloggen min.

Jeg tok toget til Grua, det er i Lunner i Oppland. Jeg møtte Ingrid på Brovoll innfartsparkering, og måtte ta en taxi dit. I taxien fikk jeg oppleve litt av Norge-på-langs-magien Ingrid har opplevd denne turen, for da jeg begynte å fortelle hvor jeg skulle og om hvem jeg skulle treffe og hva Ingrid driver med, ble sjåføren så imponert over Ingrid at han stoppa takstameteret et par kilometer for tidlig.

Det var helt sykt å se Ingrid igjen! Det har gått fem måneder siden sist, og det har skjedd nok for et lite liv i mellomtiden, men det føltes som vi sist så hverandre i går. Nå skulle vi gå sammen gjennom Nordmarka! For å være helt ærlig har jeg aldri gått ordentlig i Marka. Jeg har vært på tur altså, med sekk og telt og primus også, men ikke i Marka. For meg var dette med andre ord også en dannelsesreise som Osloborger.

 

22664163_10155830254418256_1991007889_o.jpg
Slik så Ingrid ut da jeg møtte henne på Brovoll utfartsparkering

 

Ingrid hadde laga ruta selv. Hun har blitt så god med kart og kompass at Lars Monsen ville hyra henne inn. Vi gikk langs grusvei en god stund, været var fint, og jeg så allerede nå for meg hvordan denne bloggposten skulle ende med “og alle var enige om at det hadde vært en fin tur”. Nå er ikke jeg helt sikker på hvor nøyaktig vi gikk, men fra E16 til Paradiskollen rakk vi iallefall før det ble mørkt.

Skjermbilde 2017-10-19 22.27.19.png

Vi møtte også på en trivelig fyr, en skikkelig gammel krok, med hund, som visste alt om området når vi spurte om hvilken vei til Paradiskollen som var mest hensiktsmessig å gå. Han var veldig hjelpsom. Etter å ha lett etter vann og spist lunsj, så vi han igjen og fikk forklart ruta enda en gang for sikkerhet skyld, selv om vi hadde den på kartet. Etterpå hadde han forsikra seg om at vi ikke gikk feil i et kryss ved å tegne opp riktig vei.

22690086_10155830255428256_2007446840_o.jpg
Vi skal visst denne veien

Nå virker det ikke så langt når man ser på kartet, og det føltes ikke så langt heller, selv om vi gikk i mange timer. Jeg begynte å se for meg hvordan det må føles å gå helt fra Nordkapp. Jeg har jo fulgt med på turen til Ingrid og hørt om opp- og nedturer og alle highlights, men jeg kan jo på ingen måte virkelig sette meg inn i hvordan det er. Nå gikk jeg med tung (men en brøkdel av vekta til Ingrid sin) sekk, og kosa meg. Det som venta oss på slutten av dagen snudde litt på den følelsen, da vi, i følge en turgåer som kom oss i møte, fikk en liten utfordring mot toppen av Paradiskollen. 200 meter er en «liten utfordring» når du bærer en fjerdedel av egen kroppsvekt og må bruke tau i loddrett retning deler av veien.

20171010_181421.jpg
En utfordring på slutten

På toppen fant vi ei morken gammel hytte, som på ingen måte var vedlikeholdt, vaska eller hadde noe ved å fyre med. Vi tok oss likevel inn og campa der, og lagde oss tomatsuppe med rødvin til middag (Ingrid hadde jo tross alt bursdagsuke, og jeg hadde båret flaska hele dagen). Det var kaldt, men koselig!

22643395_10155769431368320_197212603_o.jpg

Morgenen etter våkna vi til snø på bakken, og vi var på toppen av en koll med fabelaktig utsikt, hadde det ikke vært tjukk tåke under oss. Med humøret på topp fikk vi noen gode timer gjennom Nordmarkaskog. Ingrid fikk bursdagssang og jeg fikk ramla ned fra en trestokk i et forsøk på å klatre over (og måtte halte meg gjennom nedoverbakkene resten av turen).

22711656_10155769431323320_785129301_o.jpg

Vi gikk plutselig inn i Nittedal kommune i Akershus, og fikk et glimt av motorvei, motorkrossbane og veiarbeidere. Da vi skulle krysse jernbanen og fortsette på grusveien stemte imidlertid ikke virkeligheten overens med turkartet (minn meg på å skrive om dette til DNT).

22689924_10155769431378320_1283802620_o.jpg
Her skulle veien gått rett fram. 

Ingrid la om ruta mens vi spiste lunsj, men så begynte det å regne. Siden vi er rebeller klatra vi over gjerdet og fortsatte mot målet ved å krysse jernbanen likevel(!)  Planen var å gå gjennom skogen i 100 meter før vi støtte på en grusvei som garantert var der… Tre kvarter senere var dette oss:

22690181_10155769431433320_1610728538_o.jpg
Her skulle det ligge en grusvei…?!

Vi fant veien til slutt, og etterhvert gikk vi over på en riktig så hyggelig skogssti. På dette tidspunktet var jakke, votter og sko så våte at jeg glemte helt at jeg dagen før hadde lekt med tanken på å vandre gjennom Norge i månedsvis av gangen. Jeg må innrømme at jeg brukte en del tid på å tenke på hyggeligere ting enn vonde knær og skuldre, samtidig som vi var spente på om vi ble å komme fram til en passende teltplass før det ble mørkt klokka sju. Da vi stoppa for lunsj nummer to fant vi heldigvis (men likevel godt beregnet av Ingrids kartferdigheter) et gårdstun med en slags innretning med tak, hvor vi fikk sitte i ullgenser og fortære polarbrød med kaffe. Det var kaldt. Og jeg fikk kjenne på eksistensialisme og glede over å ha tak over hodet, og tenke på hvor mange som må spise og sove ute nesten hver dag.

22690219_10155769431333320_2124637149_o.jpg
Koselig med skog

Det magiske med denne turen var at Ingrid hadde pekt seg ut et tun hvor vi kunne slå opp telt, og at det var sannsynlig at vi kunne klare å nå dit før det ble mørkt. Etter all lokinga hang jo dette håpet i en tynn tråd. Men siden vi er så spreke (hø hø) rakk vi akkurat å slå opp teltet og krype inn i det det ble mørkt rundt oss, i pissregn, men akkurat på spoten Ingrid hadde tegna opp.

Dagen etter starta som den slutta, med regn, våt jakke, våte votter og våte sko. Sekken føltes ekstra tung. Ingrid tok en sjefsavgjørelse og sa at vi skulle gå straka vegen inn til Oslo, uansett. Det var meldt regn fram til lunsjtider. Jeg var like gira på å komme til tørrere og varmere trakter, så vi labba i vei klokka åtte om morgenen. Rett etterpå slutta det å regne. Og dagen hjem til Oslo ble innmari fin. Jeg forteller resten av historien med et par bilder og en video.

22662742_10155769431453320_1975708199_o.jpg
Holmenkollen!

Rett etter at bildet ble tatt fant vi ut at vi hadde gått feil vei en stund.

22643373_10155769431288320_771056776_o.jpg
Ullevålseter har ofte nybakte kanelkringler

Når jeg koser meg såpass mye med sivilisasjon etter to dager i Nordmarka som jeg gjorde på Ullevålseter, tenker jeg at Ingrid klarer to kanelboller på rappen etter fire og en halv måned på tur.

22690028_10155769431328320_1156499668_o.jpg

Da vi kom inn til byen og hjem til Lage fikk vi kake. Bursdagskaka til Ingrid. Kanskje årets mest velfjortente hjemmelaga bursdagsbløtkake. Og den var god.

Hva skal jeg si? Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

 

Reklamer

Én tanke på “Kristin blir ekte turblogger”

  1. Kjære Ingrid, fyrst gratulere med vel overstått bursdag😊👏🇳🇴🌹Dinest: Eg har ikkje ord for kor imponert eg er over di vandring for livet – og kjærleiken, også, med kvert❤️👑☀️Det er fredag 20.10. og no er du vel komen til Verdens Ende og heim til Gon! Av hjarta velkomen heim! I fjellet ligg skodda tjukk nedetter liene. Hallingskarvet er gått i svart-kvitt etter tidenes mest fargerike haust. Og snart kjem dalen etter. Godt tenke på at du no er i hus😊 Gratulerer med vel gjennomført vandring. Hels di stolte mor, Randi, ein real politiker som tek ansvar for det politikarane på Tjøme IKKJE har gjort . Eit strålande unntak – diverre …

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s