Veien hjem

IMG_1634
Fredag klokka ti, Tønsberg

Mandag morgen våknet jeg til bølgeskvulp og stjernelys. Jeg hadde slått leir oppå en brygge på østsiden av Nesodden og hadde sjø på alle kanter. Jeg ble sittende i soveposen og se utover vannet mens himmelen lysnet og byen på andre siden sakte våknet. Jeg visste det ikke da, men det skulle bli turens aller siste teltmorgen, og begynnelsen på en skikkelig fin dag.

IMG_1568
Sånn var turens siste teltutsikt.

Jeg fulgte kyststien sørover langs fjæra, gjennom skog og på småveier forbi hytter og små hus. Det var strålende sol og så varmt at jeg stoppa for å bade i sjøen!

IMG_1588
Så glad blir man av å bade i oktober

 

Tirsdag morgen våknet jeg trøtt og småforkjøla til en intenst grå himmel. Jeg ble sittende og lese nyheter og drikke kaffe i Airbnb-hytta jeg bodde i til klokka var nærmere elleve før jeg fikk tatt meg sammen og begynt på dagens vandring, som skulle gå fra Drøbak til Son. Fire timer seinere var jeg utslitt, fortvila og nærmest på gråten av frustrasjon etter å ha gått feil to ganger og innsett at jeg hadde valget mellom en seks kilometers omvei på usikker, umerka sti eller en elleve kilometers omvei på bilvei for å komme meg over på andre siden av en elv jeg ikke fikk til å krysse. Jeg endte opp med å gå tilbake til Drøbak i steden og fikk husrom, trøst OG boblebad hos tanta til svogeren min. Det hjalp på humøret, for å si det mildt. I tillegg kom Lage med bussen fra Oslo, og bestemte seg for å slå følge med meg når jeg skulle gjøre et nytt forsøk på å komme meg bort fra Drøbak dagen etter. En av turens verste dager ble fin likevel!

IMG_1613
Score!

Vi fikk skyss til andre siden av elva neste morgen, og vandret langs kyststien til Moss i nydelig høstvær. Kombinasjonen sol, kyst og kjæreste, ga meg følelsen av å være på ferie. Vi spiste til og med is på en brygge!

 

Om kvelden tok jeg ferga over til Horten og befant meg plutselig i Vestfold. Nesten hjemme! Mamma møtte meg morgenen etter med det vante «har du på deg nok varme klær nå, da??» (noe jeg satte overraskende stor pris på) og slo følge med meg til Åsgårdstrand hvor jeg fikk et helt enormt kakestykke (med flagg på!) av Norges største bankraner og hyggeligste kafévert, Martin Pedersen, på Munch café.

IMG_1621.JPG

Videre inn til Tønsberg begynte jeg å kjenne på en rar følelse av at turen er over. Jeg overnattet hos min venninne Ingvil, og så bussen jeg vanligvis tar hjem kjøre forbi utenfor vinduet. Etter 141 dager på tur var jeg bare en helt vanlig busstur unna Tjøme! Det kjentes spesielt rart med tanke på at det fremdeles var to dager med vandring ut til Verdens Ende. Både langt og kort på samme tid.

Og nå er jeg altså her, på plass hjemme hos venner på Nøtterøy, bare noen minutters gange fra broa over til øya jeg har gått mot siden slutten av mai. Da jeg stod på Nordkapp med sludd i ansiktet og splitter nye sko, tenkte jeg at jeg kanskje hadde en 5% sjanse til å klare å gå hele veien. Det viktigste var liksom å begynne! Det var først flere uker senere at jeg begynte å tenke på det å faktisk komme frem. Følelsen jeg har inni meg nå er vanskelig å beskrive. Jeg både gruer og gleder meg, er både vemodig og spent, føler at jeg godt bare kunne ha fortsatt å gå, men er også utrolig klar for å begynne livet i Oslo! Mest av alt er jeg glad for at jeg får selskap av venner, familie, kjæreste, lokalpresse, butikkansatte fra matsponsor Extra, og selveste Kristin i morgen sånn at jeg ikke møter Verdens Ende alene. Jeg tror jeg har vært nok alene nå.

IMG_1642.JPG
Der er Tjøme!!

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s