Lørdag morgen tog jeg toget til Nøtterøy, og møtte en glad heiagjeng på en bussholdeplass. Venner og familie samlet seg for å gå den aller siste etappen til Verdens Ende på Tjøme, sammen med Ingrid. Onkel Sigmund viste vei. Ingrid hadde bytta inn den store sekken med en mindre, pøsregnet som var meldt lot vente på seg.
Det er ikke så mye å si, annet enn at siste etappe var en kjempefin turdag! Vi gikk gjennom skog, rundt Tjømes største og eneste innsjø, forbi et sted som het Helvete, og langs golfbanen hvor Ingrid lekte mye som barn.
Etter et par timer kom Ingrid hjem, til mamma Randi og mormor. Vi ble alle bedt inn på lunsj, og ennå flere venner og familiemedlemmer dukket opp.
Vi var jo ikke helt framme, det var et par timers tur igjen til mål, så hele heiagjengen traska videre gjennom Tjøme og Færder nasjonalpark, med god guiding fra Ingrids foreldre. Tjøme har forresten mye fint å by på; vi opplevde både is fra isbilen, eventyrlig og skogete skog, jettegryter og skjærgård på et par vandringstimer.
Så, 21. oktober klokka 15:47, etter 143 dager på tur, ankom Ingrid Verdens Ende! Vi tror hun er den første i historien som har gått fra Nordkapp til Verdens Ende, og i alle fall den første fra Tjøme. Varaordføreren var også stolt og gav Ingrid den siste Tjøme-pinsen de hadde (siden Tjøme og Nøtterøy slår seg sammen ved nyttår).
Da Ingrid starta sa hun at hun ville være fornøyd med å holde ut i tre uker. Jeg må innrømme at jeg halvveis forberedte meg på en liten motiverende peptalk med henne. Men gjennomføringsevnen, pågangsmotet og optimismen Ingrid har vist oss alle er jo ikke mindre enn inspirerende. Jeg er så imponert og stolt, og ikke minst glad for at hun er fremme i god behold. Nå gleder jeg meg til å ha henne boende her i Oslo.
Kristins turblogg 