Hurra, hurra! I går, 21. oktober, vandret jeg helt til Verdes Ende etter hundre og førtitre dager på tur. Jeg gruet meg litt til vemodet og tomhetsfølelsen jeg hadde blitt advart om av andre som har fullført lange vandringer, men det var visst helt unødvendig. Dette har rett og slett bare vært kjempegøy!
Foto: Sigmund Fjellberg (onkel, fotograf, og guide på turens siste etappe).
Altså, det har selvfølgelig vært mye slit. Jeg har vært borti skumle fjellsider, skumle elver og skumle bilveier, har gått meg bort i fjellet (og i Drøbak, forsåvidt), blitt sittende fast i vind og tåke, og begynt å grine av fortvilelse når jeg har kommet til ekle snøskavler eller ekstra bratte bakker. Jeg har hatt mange grå dager hvor jeg har gått og subbet med føttene og mumla “jeg vil ikke, jeg vill ikke, jeg vil ikke…” mens jeg har dagdrømt om f.eks. å brekke ankelen sånn at jeg kan trykke på SOS-knappen på GPSen og bli henta. Men alt det der forsvinner fullstendig i mylderet av øyeblikk som til sammen bare danner et bilde av blått og grønt og gull, av landskap som tar pusten av en, stier som forsvinner mellom tuene og en himmel som har makt til å bestemme om dagen blir kjip eller den beste i livet.
Denne var for eksempel en av de bedre. Et sted i Lappland, jeg har glemt hvor, 21. juli.Også en god dag! Denne på Dovre 25. september.
Selv om det sludda sidelengs da jeg tok de første skrittene på Nordkapp, var dag én også strålende til tider. Magerøya, 31. mai.
Utfordringene jeg har møtt har vært ukompliserte og ført til umiddelbar mestringsfølelse. Sånn sett har livet vært veldig mye enklere ute på tur enn til vanlig. Følelsen jeg sitter igjen med nå er like ukomplisert som livet på vandring har vært: jeg er fornøyd og takknemlig.
Utfordringen «mygg i halsen» løses enkelt med mygghatt. Her i Padjelanta nasjonalpark 26. juli.
Jeg skulle gjerne ha takket dem som gikk opp stiene, bygde veiene og bestemte at naturen skal få fortsette å være natur. Også er jeg så takknemlig for at jeg bor i et land og i en tid hvor det er mulig å droppe alt og bare gå seg en tur i fire-fem måneder! Sånn rent konktet vil jeg takke familien min (særlig “Sparebanken MOR” som hun har begynt å kalle seg) og sponsor Coop Extra for å ha finansiert ekspedisjonen.
Butikksjef Wenche fra sponsor Extra Tjøme ble med på turen fra Tjøme sentrum til Verdens Ende!
Og TAKK, Synnøve og Ingrid (og grønlandshunden Daik)! De to tøffe jentene på rusletur til Lindesnes lot meg rusle sammen med dem i korte og lange strekk når vi var så heldige å møtes der ute. Det var flaks uten like at jeg traff på dere! Dere har så mye visdom og humor, og har lært meg veldig mye om både friluftsliv og livet generelt. Jeg er så glad for at vi har blitt venner!
Gledesspredere Synnøve og Daik, på en badestrand i Junkerdalen nasjonalpark 3. august.Her i ei hytte på Børgefjell 19. august var både jeg og Ingrid nummer én strålende fornøyd med soppfangsten vår. Dette var før hun fikk vondt i magen av rødskrubben jeg trodde var steinsopp. Sorry, Ingrid!
Da jeg var skikkelig demotivert og lei en ettermiddag i Nordland og tok en pause på Gressvasshytta, kom det plutselig valsende inn en gjeng trøndere som hadde tenkt seg opp på en bre. Dere vil jeg også si takk til. Spesielt du som tok deg tid til å gi meg litt ekstra trøst – det betydde så mye for meg! Ble ikke vi venner på facebook? Jeg husker ikke hva du heter, så gi meg en lyd! Tusen takk for praten.
Skulle ønske jeg hadde tatt et bilde av de hyggelige folka på Gressvasshytta, men det gjorde jeg ikke, så her er et bilde fra turens første fargerike solnedgang, et sted nord i Sverige 22. juli…og ett fra et jorde langs Mjøsa 6. oktober…og ett fra Dovre 24. september.
Jeg møtte også en overveldende mengde andre fantastiske mennesker, som ga meg alt fra husrom til skolisser til gode samtaler, teaterbilletter eller måltider jeg vil huske for livet. Det er jeg og veldig takknemlig for. I løpet av dette strengt talt ganske selvsentrerte og ensomme prosjektet er det møtet med mennesker som står igjen som det største. Hvem skulle ha trodd det?
Det var også veldig stas å ha besøk av min venninne Iona fra England, som ble med å gå i en hel uke fra Trondheim og sørover!
Og sist, men aller mest: takk til den enestående Kristin Myrvang Gjørv, som jeg fikk dele denne opplevelsen med. Du er faen meg best.
Et av turens største øyeblikk, da selveste Kristin kom oppover bakken og møtte meg på Brovoll 10. oktober.
I dag har jeg holdt meg innendørs og nytt regnværet på andre siden av vindusrutene. Det tenker jeg å fortsette med en stund. Men snart, kanskje allerede neste helg, tenker jeg å gå meg en liten tur. Og vet du hva? Det anbefaler jeg DEG og gjøre og! For det å gå, det er godt for sjela.
Jeg husker ikke hvor dette var, men jeg lengter tilbake dit.Seisjøfiskløysa, Nord-Trøndelag, 1. septemberKongsvoll 23. septemberTjäktjapasset, Sverige, 20. juliRøyrvik sentrum, 16. augustPå vei fra Gaundalen til Vera, 4. septemberSeisjøfiskløysa, Nord-Trøndelag 1. septemberE6 langs Porsangerfjorden, 8. juni.
Mandag morgen våknet jeg til bølgeskvulp og stjernelys. Jeg hadde slått leir oppå en brygge på østsiden av Nesodden og hadde sjø på alle kanter. Jeg ble sittende i soveposen og se utover vannet mens himmelen lysnet og byen på andre siden sakte våknet. Jeg visste det ikke da, men det skulle bli turens aller siste teltmorgen, og begynnelsen på en skikkelig fin dag.
Sånn var turens siste teltutsikt.
Jeg fulgte kyststien sørover langs fjæra, gjennom skog og på småveier forbi hytter og små hus. Det var strålende sol og så varmt at jeg stoppa for å bade i sjøen!
Så glad blir man av å bade i oktober
Tirsdag morgen våknet jeg trøtt og småforkjøla til en intenst grå himmel. Jeg ble sittende og lese nyheter og drikke kaffe i Airbnb-hytta jeg bodde i til klokka var nærmere elleve før jeg fikk tatt meg sammen og begynt på dagens vandring, som skulle gå fra Drøbak til Son. Fire timer seinere var jeg utslitt, fortvila og nærmest på gråten av frustrasjon etter å ha gått feil to ganger og innsett at jeg hadde valget mellom en seks kilometers omvei på usikker, umerka sti eller en elleve kilometers omvei på bilvei for å komme meg over på andre siden av en elv jeg ikke fikk til å krysse. Jeg endte opp med å gå tilbake til Drøbak i steden og fikk husrom, trøst OG boblebad hos tanta til svogeren min. Det hjalp på humøret, for å si det mildt. I tillegg kom Lage med bussen fra Oslo, og bestemte seg for å slå følge med meg når jeg skulle gjøre et nytt forsøk på å komme meg bort fra Drøbak dagen etter. En av turens verste dager ble fin likevel!
Score!
Vi fikk skyss til andre siden av elva neste morgen, og vandret langs kyststien til Moss i nydelig høstvær. Kombinasjonen sol, kyst og kjæreste, ga meg følelsen av å være på ferie. Vi spiste til og med is på en brygge!
Om kvelden tok jeg ferga over til Horten og befant meg plutselig i Vestfold. Nesten hjemme! Mamma møtte meg morgenen etter med det vante «har du på deg nok varme klær nå, da??» (noe jeg satte overraskende stor pris på) og slo følge med meg til Åsgårdstrand hvor jeg fikk et helt enormt kakestykke (med flagg på!) av Norges største bankraner og hyggeligste kafévert, Martin Pedersen, på Munch café.
Videre inn til Tønsberg begynte jeg å kjenne på en rar følelse av at turen er over. Jeg overnattet hos min venninne Ingvil, og så bussen jeg vanligvis tar hjem kjøre forbi utenfor vinduet. Etter 141 dager på tur var jeg bare en helt vanlig busstur unna Tjøme! Det kjentes spesielt rart med tanke på at det fremdeles var to dager med vandring ut til Verdens Ende. Både langt og kort på samme tid.
Og nå er jeg altså her, på plass hjemme hos venner på Nøtterøy, bare noen minutters gange fra broa over til øya jeg har gått mot siden slutten av mai. Da jeg stod på Nordkapp med sludd i ansiktet og splitter nye sko, tenkte jeg at jeg kanskje hadde en 5% sjanse til å klare å gå hele veien. Det viktigste var liksom å begynne! Det var først flere uker senere at jeg begynte å tenke på det å faktisk komme frem. Følelsen jeg har inni meg nå er vanskelig å beskrive. Jeg både gruer og gleder meg, er både vemodig og spent, føler at jeg godt bare kunne ha fortsatt å gå, men er også utrolig klar for å begynne livet i Oslo! Mest av alt er jeg glad for at jeg får selskap av venner, familie, kjæreste, lokalpresse, butikkansatte fra matsponsor Extra, og selveste Kristin i morgen sånn at jeg ikke møter Verdens Ende alene. Jeg tror jeg har vært nok alene nå.
Jeg burde kanskje skrevet om dem med en gang, for de tre siste dagene i august og de to første i september husker jeg nå som en drøm av lyng og mose. Det må ha regnet, for jeg hang teltet og klærne mine til tørk i en åpen stue jeg fant på en nedlagt gård, men jeg kan ikke se for meg hvordan regnet var, eller hvor mye – jeg husker bare vakre skyer i en stor, åpen himmel over et merkelig, trøndersk landskap. Myrene, fritatt fra tyngdekraft, lå i bratte bakker som er unike for akkurat dette området. I høyden gikk jeg opp og ned i det jeg tror heter “paralelldaler”; alltid opp eller ned, aldri flatt bortover. Noen ganger var det skog, eller et og annet furutre i silhuett mot himmelen.
Jeg møtte ikke et eneste menneske, men følte meg ikke ensom et sekund. Jeg sang mye, og lo ofte av ting som frosker eller ekstra krokete trær. Det var ingen stier å følge og en gang i blant gikk jeg ned i feil dal, eller rundt feil vann, men det gjorde ikke så mye. Jeg fant frem dit jeg skulle, og rakk alltid å slå leir før det ble mørkt.
2. – 10. september
Etter fem dager hørte jeg latter i en bjørkeskog. Jeg fulgte lyden og fant en inngjerdet, firkanta gressplen med to små hytter på, midt i en lysning. To damer ropte hallo og “du har vel fem minutter?”, og en mann ropte “gjerdet er for å holde sauene ute” og pekte mot grinda. Jeg fikk sitte ved et bord midt på plenen, mens damene løp frem og tilbake mellom bordet og hver sin hytte og hentet brødskiver, kaffe, brus og masse pålegg. Jeg kunne nesten ikke tro hvor heldig jeg var! De lagde til og med bål og stekte et par pølser til meg, og før jeg gikk videre viste de meg avisa, hvor det stod at det var meldt sol.
Topp stemning hos denne gjengen.
Et par timer senere kom jeg til et vann hvor to nakne menn med skjegg ropte “to sek!”, og jeg ventet bak et tre til de hadde kledd på seg. De inviterte meg på middag senere på kvelden, da vi fant ut at vi skulle bo på nabohytter på gården Holden like ved. “Kokken er der ute” sa de, og pekte på en bitteliten robåt midt på vannet. “Han er proff”.
Til middag var det grillet rådyrbiff, fancy saus, gulrøtter bakt over bålet med smør, sitron og cayennepepper, brokkoli med trøffelsalt, og fenikkel og poteter, og løk som hadde ligget i glørne og blitt myke. Jeg fikk øl og akevitt og fire venner fra Trondheim som jeg ikke husker navnet på. Dagen etter fikk jeg frokost i sola, før jeg fulgte en gammel telefonlinje over fjellet til gården i Gaundalen, hvor bonden pekte ut en snarvei som sparte meg fem mil.
I bygda Vera fikk jeg dekning på telefonen rett ved innkjørselen til en gård, og satt bak postkassestativet og sendte forelskede meldinger til Oslo da en mann kom bort og spurte om jeg ville bo gratis i en nesten ferdigbygget DNT-hytte. Jeg fikk sitte på i traktoren hans til hytta og han låste meg inn og kjørte traktoren hjem, før han kom tilbake med en sekk ved, en lampe, en flaske saft, en lokalprodusert spekepølse, bananer, karbonader, bacon, smør og et nybakt brød fra kona. Jeg spiste til jeg fikk vondt i magen og sovnet på en madrass på gulvet.
Det har ikke bare vært problemfrie dager og solskinn, altså. Mesteparten av tiden var det faktisk dårlig vær (jeg ble tross alt sittende fast i tåka i 24 timer), og terrenget har vært det tøffeste siden fjella i Troms. Men det går ikke lang tid før minner om slit og regn blir diffuse og ubetydelige, og dagene – i hvert fall de hvor jeg er helt alene – glir sammen til en grønn og gylden masse. Møter med dyr og mennesker husker jeg bedre. Det er vanskelig å glemme helt sinnsykt hyggelige folk, som de jeg har møtt i det siste, eller reinsdyr i tåka, eller frosker som hopper over støvlene mine, eller fjellryper som flyr opp fra buskene med en lyd som klinkekuler mot flisegulv.
Etter 101 dager på tur kom jeg frem til Trondheim. Da hadde jeg begynt å lure på om jeg har blitt til en unormalt heldig kvinne. Nå, to uker senere, er jeg hundre prosent sikker.
Nå har jeg kommet til Hattfjelldal, etter noen dager med mye opp og ned både når det gjelder terreng og humør. Og vet du hva? Jeg er halvveis på turen! Det er litt rart å tenke på egentlig. Når jeg er sliten og det regner, føles det uendelig lenge siden jeg gikk fra Nordkapp, og uendelig langt til Verdens Ende. Men når stien er god og humøret på topp, kjennes det uendelig langt til Nordkapp og jeg blir skikkelig stolt og fornøyd.
En god dag ser for eksempel sånn her ut
Her i området er det ikke telefondekning i det hele tatt. I bygdene er folk fremdeles avhengig av fasttelefon! Jeg er her med Ingrid og Synnøve akkurat nå, og vi er så heldige å ha blitt invitert inn på kaffe, kaker og wifi hos en kjempehyggelig dame som heter Britt.
Stemningsrapport fra stua til Britt
Etter at jeg ringte sist, gikk jeg en dag aleine i regnet før jeg møtte på Ingrid og Synnøve igjen og slo følge med dem gjennom vakre Junkerdalen nasjonalpark, forbi svaberg og sandstrender og store, blanke vann, på gjengrodde stier og delvis utraste kjerreveier, opp en slalombakke, ut langs E6 og inn på en gammel rallarvei over polarsirkelen, hvor vi stekte sveler i kveldssola.
Vi tok en hviledag sammen på en luksushytte med strøm. Ingrid haika til butikken og kom tilbake med alt hun kunne bære av kalorier. Vi gjorde ikke annet enn å spise og vaske tøy. Sokkene måtte skylles ni ganger, vi gikk fram og tilbake til brønnen ute på tunet hele dagen.
Polarsirkelsvelesteking
Jeg fortsatte videre aleine under dramatiske skyer, mellom snøflekkete fjell, over grønne, rullende sletter. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle si det, Kristin, men nå har det skjedd: jeg har blitt forelska i Fjellet. Ofte stopper jeg opp nesten uten å merke det, bare for å se på ett eller annet. Jeg motstår som regel fristelsen til å ta bilder, siden de aldri blir like fine som virkeligheten. Merker at jeg ikke har lyst til å prøve å beskrive det noe særlig heller, for jeg har endelig oppdaget den litt egoistiske gleden ved å ha en fin opplevelse helt for meg selv og bare la den skje og forsvinne uten å dele den med noen. Jeg har det så fint.
Skjønner du hva jeg mener?
Men etter noen dager gikk jeg på en slags smell, og da var det ikke fint lenger i det hele tatt. Jeg begynte å sove dårlig om nettene, gikk rundt og var trøtt hele tida, ble sliten og gikk mye saktere enn vanlig. Det begynte å regne igjen og bakken ble tung og bløt. Hver dag gikk jeg kortere enn den forrige. Eller, det var i hvert fall sånn det føltes. Det ble kaldt og begynte å blåse. Motvind, selvfølgelig. En gang i blant gråt jeg små tårer av frustrasjon, eller bare fordi jeg syntes synd på meg selv. Følte meg som en treåring som ikke får det hun vil ha på butikken. Tror du det å gå aleine ute i naturen kan gjøre at man blir litt som et barn igjen? Et som er så lite at det ikke har lært seg at selvmedlidenhet ikke skal vises?
Søndag morgen møtte jeg plutselig Synnøve og Ingrid. De hadde vært på bygdefest og var i omtrent samme form som meg. Nå var det skikkelig godt å ha selskap igjen, selv om det jo egentlig er meninga at jeg skal gå aleine.
Man blir glad av å være på besøk hjemme hos Synnøve og Ingrid
Og nå er vi altså her hos Britt, hvor vi har spist opp alle kakene og fått brødskive med ost og skinke og ekte tomater. I morgen fortsetter vi mot Bjørgefjell – Norges villeste nasjonalpark! Tror jeg går litt med de andre jentene her og, siden vi uansett skal samme vei.
Jeg håper du har det fint, og at jeg får dekning på telefonen snart sånn at vi kan ringes!
Den store dagen er her! Etter snart sju uker på tur har jeg krysset Norge fra svenskegrensa i øst til havet, dvs. enden av fjorden Rombaken, i vest. Før jeg begynte på turen og ikke ante hvordan det ville gå, sa jeg at jeg skulle være fornøyd så lenge jeg kom meg til Rombaksbotn, så dette er en viktig milepæl, i tillegg til at det jo er kult å ha gått Norge på tvers. Selve kryssingen var kort, bare 14,5 km nedover en gammel rallarvei. Men reisen hit har vært lang.
Siden Kristin har hatt noen travle uker, begynner jeg der hun slapp, i Kautokeino 23. juni.
Flaks og diamanter
For tre år siden begynte jeg å studere Miljø- og ressursfag ved Universitetet i Bergen. I en klasse på drøyt 15 var vi to som het Ingrid. Nå står vi begge to og fryser i den kalde vinden utenfor et hotell i Kautokeino, mens Ingrids venninne Synnøve fester en hunderyggsekk på den enorme grønlandshunden Daik. Synnøve, Ingrid og Daik er på vei mot Lindesnes, via Kilpisjärvi i Finland. Jeg også på vei til Kilpisjärvi, mangler både kart og villmarkserfaring og får dessuten høre at de andre jentene har funnet en snarvei som kan spare tre mil. Jeg tenker at dette er den typen flaks som bare skjer når man vet man er på riktig spor, og vi bestemmer oss for å slå følge i noen dager.
I det vi forlater bilveien vet jeg at det er nå den virkelige turen begynner. Asfaltukene er over og naturen venter. Det tar ikke en time en gang før jeg står med gjørme opp til ankelen i min første myr. Jeg tror jeg sier noe sånt som “dette er å leve!”, mens vi fortsetter innover i ukjent terreng.
Livet, dere!
Ingrid og Synnøve er sterke og tøffe og ekte friluftsfolk. De lærer meg hvordan man bruker kart og kompass, hvordan man finner den tryggeste veien over en elv, hvordan en gassbrenner fungerer og hvordan man oppfører seg på en DNT-hytte.
Se, så tøffe de er
Etter noen dager kommer vi til Reisadalen, en grønn eventyrdal hvor lukten av regnfriskt bjørkeløv får meg til å tenke på 17. mai og Griegmusikk. Og det har skjedd noe med elvene. De siste ukene har jeg vendt meg til å drikke lysebrunt smeltevann, men her er vannet med ett så klart at jeg ikke vet hvordan jeg skal beskrive det, blir bare stående og stirre ned i den travle strømmen. Er det hvitt eller blått? Ingen av delene. Jeg prøver å sammenlikne det med noe: «elvene her er krystallklare og triller som diamanter nedover steinura». Ikke bra nok. Noen dager senere kommer jeg fram til at jeg heller må bruke dette vannet som referanse. En gang i fremtida, når jeg ser en nesten ubeskrivelig vakker diamant eller noe, kommer jeg til å tenke på elvene i Reisadalen.
En ubehagelig snarvei
Vi klatrer ut av Reisadalen via en bratt og mosegrodd fjellside, og kommer opp til en spektakulær utsikt og en skikkelig drittdag.
Det regner mens vi kaver oss gjennom kratt og over sleip steinur. Her oppe er det ingen stier. Vi vet hvor vi skal, men ikke helt hvordan vi skal komme oss dit. Flere ganger må vi snu og prøve igjen når vi ender opp på steder vi ikke klarer å komme oss videre fra. Tilslutt er vi så slitne at vi slår leir ved et lite vann, litt over halvveis fra målet for dagen.
Neste morgen våkner vi til tjukk tåke. Vi blir liggende i teltene våre i noen timer, men tåka blir også liggende. Vi bestemmer oss for å fortsette videre likevel. Det er en sørgelig og grå og tung dag. Når vi endelig kommer til finskegrensa dagen etter, og inn på trygge, merka stier, bestemmer jeg meg for å aldri ta en snarvei i fjellet igjen.
Er uansett ikke så flink til å finne de enkleste veiene
Videre inn i Finland blir det bedre. Vi bor gratis i koselige og rene hytter, møter på pensjonister som har blitt flydd inn med helikopter, damer med små hunder og litauiske fiskere som gir oss røkt grisefett med rugbrød, løk og 80% vodka. Når vi begynner å nærme oss sivilisasjonen blir det til og med sommervær. Vi når Kilpis etter ti dager og spiser burgere og dessert fra dessertbuffet til vi får vondt i magen.
Synnøve, Daik, Ingrid og jeg
Hufsa
Jeg fortsetter videre alene. Noen dager møter jeg ingen andre mennesker, har ikke dekning på telefonen. Dette er det mest ensomme jeg har vært med på. En gang i blant hører jeg en heilo, eller ser en slags snipe eller noe på en stein et stykke fra stien. Jeg liker det best når det er flere fugler på en gang som sitter rundt omkring og piper til hverandre. Da føler jeg at jeg er i et slags samfunn. Ellers er vi jo bare to ensomme sjeler i samme situasjon, alene på fjellet uten noen å snakke eller pipe med.
Jeg tror ikke egentlig jeg liker å være på fjellet, nå som jeg har fått prøvd det litt. Landskapet her er ikke særlig innbydende eller koselig. Jeg går gjennom grunne, steinete daler. Vakler over steinur, kaver meg gjennom kratt, går forsiktig over lange, bratte snøskavler som overhodet ikke er til å stole på. Plutselig står jeg der i et hull og føler meg dum og sint mens skoene fylles med vann eller råtten snø.
Rundt meg ligger fjellene som store skip, dystre og blygrå. En topp ser akkurat ut som Hufsa, med lange, smuldrende skjørt av grus. Jeg skynder meg forbi. Bryter min egen regel om å alltid ha alle sansene skjerpa i naturen og hører på et Beyoncé-album oppover den bratteste bakken; synger med for full hals til deilige, sinte sanger.
En annen dag går jeg i tåke og striregn. Elvene har vokst seg store i løpet av natta og jeg må vade til over knærne flere ganger. En elv, som i følge kartet egentlig skulle ha vært to bekker, er så bratt og stri at jeg nøler lenge før jeg tør å gå over. Faller jeg i vannet her, farer jeg rett ned i en enda større elv som brøler advarende bak en sving. Da går det ille. Jeg løsner litt på sekken sånn at jeg skal kunne klare å ta den av meg under vann, klipser av nød-GPSen og fester den rundt håndleddet. Det går bra helt til jeg nesten er over, til tross for at jeg må gå i vann opp til knærne, som renner så fort at jeg ikke får til å sette ned stavene mine til støtte. Men så står jeg plutselig i en slags grop med vann opp til rumpa. Jeg klarer ikke holde balansen, men treffer en litt høyere, skrå stein med den ene foten. Får på en eller annen måte kommet meg opp, jeg aner ikke hvordan.
Jeg blir sittende lenge før jeg spiser litt sjokolade og fortsetter videre inn i tåka. Først utpå kvelden letner det og jeg stopper opp, puster, og legger merke til at jeg står i en eng av kremhvite reinroser. Nedover bakken står lysende gul snøsoleie, tuer med rosa fjelsmelle og blomstrende lyng. Helt nederst står en reinflokk stille og ser på meg et øyeblikk før de løper videre.
Oppsummering
I følge mine (hittil nokså ukorrekte) beregninger har jeg gått nesten en tredjedel av veien til Verdens Ende. Hva har jeg lært så langt?
Jeg har lært at jeg trives best nedenfor tregrensa. Helst kanskje helt nede ved havet, i en hengekøye med en lettlest og spennende bok. Jeg har lært at jeg kan beholde fatningen selv når jeg er veldig, veldig redd, men at jeg mister den fullstendig etterpå og griner som en unge. Jeg har lært å lage te av bjørkeløv, å bruke mose som oppvaskklut, å huske å ta ut sålene når man skal tørke fjellstøvler. Lært at fugler er godt selskap og et bittelite telt kan føles som et ekte hjem når man ikke har annet over lengre tid. Jeg har lært å lese høydekurver på kart, å navigere gjennom myrer i tåke, og at Beyoncé er gull verdt i bratte bakker sent på kvelden. Og jeg har lært at jeg, tross ensomhet og drittvær og dystre landskap, elsker dette. Det er nitti, kanskje hundre dager igjen til Verdens Ende. La dem komme.
Fjellstilen 2017, på vei inn mot Kilpis
PS: alle bildene etter Kilpisjarvi forsvant da jeg greide å tråkke på telefonen min, men sjekk gjerne ut @motverdensende på Instagram, hvor noen av dem overlevde. Og stikk innom bloggen til Ingrid og Synnøve: rusleturtillindesnes.com
Vi klatrer ut av Reisadalen via en bratt og mosegrodd fjellside, og kommer opp til en spektakulær utsikt og en skikkelig drittdag.
Kristins turblogg 