Hva gjør du nå da, Ingrid?

Det har gått nesten fem måneder siden Ingrid gikk i mål på Verdens Ende. For fem måneder siden gikk hverdagen ut på å sette en fot foran den andre, finne stien, lage seg mat og kjenne på været. Da turen var tilbakelagt skulle jo Ingrid fortsette på livet i det «vanlige» samfunnet igjen, henge med venner og jobbe. Hvordan har det gått da?

Bortsett fra at Ingrid har flytta inn i et trivelig kollektiv i Oslo og fått seg jobb som rådgiver for De Grønne på fylkestinget i Vestfold (og sånn også beriker kontorhverdagen min) har Ingrid jaggu fått vandrerhistorien sin på trykk i Dagbladet Magasinet. Der forteller hun om hvordan hun hadde det da hun bestemte seg for å gå Norge på langs, og om hvordan Ingrids indre reise utvikla seg.

Ingrid og Lage har i tillegg blitt intervjua av God Morgen Norge på selveste valentinsdagen. På sin plass for årets kjærlighetshistorie mener jeg da!

Skjermbilde 2018-02-15 kl. 10.23.24.png

Du kan kose deg med hele intervjuet her, de er veldig søte.

Her en kveld kræsja jeg filmkvelden til Lage og Ingrid, og fikk se filmen etter boka som inspirerte Ingrid til å legge ut på tur; Wild av Cheryl Strayed. Den er en sann historie om at Cheryl, i 1995, bestemmer seg for å gå mer enn tusen engelske mil alene langs Pacific Crest Trail, for å helbrede og finne seg selv. Det var umulig å ikke se for seg Ingrid på skjermen, som jo fikk oppleve flere av de samme utfordringene som Strayed.

WILD-poster-crop.jpg
Dette kunne glatt vært et bilde av ingrid

Bortsett fra å være kjendis har Ingrid ganske mye å gjøre om dagen. I tillegg til å jobbe lager hun faktisk podkast om turen sin. Ingrid var nemlig ikke heelt alene på tur, for hun hadde med seg en lydopptaker som hun kunne prate med. Disse opptakene jobber hun nå med å klippe sammen til en dokumentarserie, som skal komme ut som podkast til sommeren. Det blir garantert veldig bra!

 

Reklamer

I mål på Verdens Ende

Lørdag morgen tog jeg toget til Nøtterøy, og møtte en glad heiagjeng på en bussholdeplass. Venner og familie samlet seg for å gå den aller siste etappen til Verdens Ende på Tjøme, sammen med Ingrid. Onkel Sigmund viste vei. Ingrid hadde bytta inn den store sekken med en mindre, pøsregnet som var meldt lot vente på seg.

22712880_10155774734743320_1420936482_o.jpg

22751492_10155774735038320_899998458_o.jpg

Det er ikke så mye å si, annet enn at siste etappe var en kjempefin turdag! Vi gikk gjennom skog, rundt Tjømes største og eneste innsjø, forbi et sted som het Helvete, og langs golfbanen hvor Ingrid lekte mye som barn.

22766470_10155774734838320_1726477859_o.jpgEtter et par timer kom Ingrid hjem, til mamma Randi og mormor. Vi ble alle bedt inn på lunsj, og ennå flere venner og familiemedlemmer dukket opp.

22712958_10155774734723320_1097870993_o (1).jpg
Godt å se mormor igjen!

Vi var jo ikke helt framme, det var et par timers tur igjen til mål, så hele heiagjengen traska videre gjennom Tjøme og Færder nasjonalpark, med god guiding fra Ingrids foreldre. Tjøme har forresten mye fint å by på; vi opplevde både is fra isbilen, eventyrlig og skogete skog, jettegryter og skjærgård på et par vandringstimer.

22711964_10155774734963320_1232086782_o.jpg
Sjekk det her da
22711794_10155774792103320_576632132_o.jpg
Jettegryte

22711831_10155774790823320_2051672529_o.jpg

Så, 21. oktober klokka 15:47, etter 143 dager på tur, ankom Ingrid Verdens Ende! Vi tror hun er den første i historien som har gått fra Nordkapp til Verdens Ende, og i alle fall den første fra Tjøme. Varaordføreren var også stolt og gav Ingrid den siste Tjøme-pinsen de hadde (siden Tjøme og Nøtterøy slår seg sammen ved nyttår).

 

Da Ingrid starta sa hun at hun ville være fornøyd med å holde ut i tre uker. Jeg må innrømme at jeg halvveis forberedte meg på en liten motiverende peptalk med henne. Men gjennomføringsevnen, pågangsmotet og optimismen Ingrid har vist oss alle er jo ikke mindre enn inspirerende. Jeg er så imponert og stolt, og ikke minst glad for at hun er fremme i god behold. Nå gleder jeg meg til å ha henne boende her i Oslo.

22712736_10155774734923320_1210595522_o.jpg

 

 

Kristin blir ekte turblogger

Da var dagen endelig kommet! Da jeg skulle tre inn i vandringskvinnenes rekker og bli en av dem. Da jeg omsider kunne skrive meg selv inn i bloggen min.

Jeg tok toget til Grua, det er i Lunner i Oppland. Jeg møtte Ingrid på Brovoll innfartsparkering, og måtte ta en taxi dit. I taxien fikk jeg oppleve litt av Norge-på-langs-magien Ingrid har opplevd denne turen, for da jeg begynte å fortelle hvor jeg skulle og om hvem jeg skulle treffe og hva Ingrid driver med, ble sjåføren så imponert over Ingrid at han stoppa takstameteret et par kilometer for tidlig.

Det var helt sykt å se Ingrid igjen! Det har gått fem måneder siden sist, og det har skjedd nok for et lite liv i mellomtiden, men det føltes som vi sist så hverandre i går. Nå skulle vi gå sammen gjennom Nordmarka! For å være helt ærlig har jeg aldri gått ordentlig i Marka. Jeg har vært på tur altså, med sekk og telt og primus også, men ikke i Marka. For meg var dette med andre ord også en dannelsesreise som Osloborger.

 

22664163_10155830254418256_1991007889_o.jpg
Slik så Ingrid ut da jeg møtte henne på Brovoll utfartsparkering

 

Ingrid hadde laga ruta selv. Hun har blitt så god med kart og kompass at Lars Monsen ville hyra henne inn. Vi gikk langs grusvei en god stund, været var fint, og jeg så allerede nå for meg hvordan denne bloggposten skulle ende med “og alle var enige om at det hadde vært en fin tur”. Nå er ikke jeg helt sikker på hvor nøyaktig vi gikk, men fra E16 til Paradiskollen rakk vi iallefall før det ble mørkt.

Skjermbilde 2017-10-19 22.27.19.png

Vi møtte også på en trivelig fyr, en skikkelig gammel krok, med hund, som visste alt om området når vi spurte om hvilken vei til Paradiskollen som var mest hensiktsmessig å gå. Han var veldig hjelpsom. Etter å ha lett etter vann og spist lunsj, så vi han igjen og fikk forklart ruta enda en gang for sikkerhet skyld, selv om vi hadde den på kartet. Etterpå hadde han forsikra seg om at vi ikke gikk feil i et kryss ved å tegne opp riktig vei.

22690086_10155830255428256_2007446840_o.jpg
Vi skal visst denne veien

Nå virker det ikke så langt når man ser på kartet, og det føltes ikke så langt heller, selv om vi gikk i mange timer. Jeg begynte å se for meg hvordan det må føles å gå helt fra Nordkapp. Jeg har jo fulgt med på turen til Ingrid og hørt om opp- og nedturer og alle highlights, men jeg kan jo på ingen måte virkelig sette meg inn i hvordan det er. Nå gikk jeg med tung (men en brøkdel av vekta til Ingrid sin) sekk, og kosa meg. Det som venta oss på slutten av dagen snudde litt på den følelsen, da vi, i følge en turgåer som kom oss i møte, fikk en liten utfordring mot toppen av Paradiskollen. 200 meter er en «liten utfordring» når du bærer en fjerdedel av egen kroppsvekt og må bruke tau i loddrett retning deler av veien.

20171010_181421.jpg
En utfordring på slutten

På toppen fant vi ei morken gammel hytte, som på ingen måte var vedlikeholdt, vaska eller hadde noe ved å fyre med. Vi tok oss likevel inn og campa der, og lagde oss tomatsuppe med rødvin til middag (Ingrid hadde jo tross alt bursdagsuke, og jeg hadde båret flaska hele dagen). Det var kaldt, men koselig!

22643395_10155769431368320_197212603_o.jpg

Morgenen etter våkna vi til snø på bakken, og vi var på toppen av en koll med fabelaktig utsikt, hadde det ikke vært tjukk tåke under oss. Med humøret på topp fikk vi noen gode timer gjennom Nordmarkaskog. Ingrid fikk bursdagssang og jeg fikk ramla ned fra en trestokk i et forsøk på å klatre over (og måtte halte meg gjennom nedoverbakkene resten av turen).

22711656_10155769431323320_785129301_o.jpg

Vi gikk plutselig inn i Nittedal kommune i Akershus, og fikk et glimt av motorvei, motorkrossbane og veiarbeidere. Da vi skulle krysse jernbanen og fortsette på grusveien stemte imidlertid ikke virkeligheten overens med turkartet (minn meg på å skrive om dette til DNT).

22689924_10155769431378320_1283802620_o.jpg
Her skulle veien gått rett fram. 

Ingrid la om ruta mens vi spiste lunsj, men så begynte det å regne. Siden vi er rebeller klatra vi over gjerdet og fortsatte mot målet ved å krysse jernbanen likevel(!)  Planen var å gå gjennom skogen i 100 meter før vi støtte på en grusvei som garantert var der… Tre kvarter senere var dette oss:

22690181_10155769431433320_1610728538_o.jpg
Her skulle det ligge en grusvei…?!

Vi fant veien til slutt, og etterhvert gikk vi over på en riktig så hyggelig skogssti. På dette tidspunktet var jakke, votter og sko så våte at jeg glemte helt at jeg dagen før hadde lekt med tanken på å vandre gjennom Norge i månedsvis av gangen. Jeg må innrømme at jeg brukte en del tid på å tenke på hyggeligere ting enn vonde knær og skuldre, samtidig som vi var spente på om vi ble å komme fram til en passende teltplass før det ble mørkt klokka sju. Da vi stoppa for lunsj nummer to fant vi heldigvis (men likevel godt beregnet av Ingrids kartferdigheter) et gårdstun med en slags innretning med tak, hvor vi fikk sitte i ullgenser og fortære polarbrød med kaffe. Det var kaldt. Og jeg fikk kjenne på eksistensialisme og glede over å ha tak over hodet, og tenke på hvor mange som må spise og sove ute nesten hver dag.

22690219_10155769431333320_2124637149_o.jpg
Koselig med skog

Det magiske med denne turen var at Ingrid hadde pekt seg ut et tun hvor vi kunne slå opp telt, og at det var sannsynlig at vi kunne klare å nå dit før det ble mørkt. Etter all lokinga hang jo dette håpet i en tynn tråd. Men siden vi er så spreke (hø hø) rakk vi akkurat å slå opp teltet og krype inn i det det ble mørkt rundt oss, i pissregn, men akkurat på spoten Ingrid hadde tegna opp.

Dagen etter starta som den slutta, med regn, våt jakke, våte votter og våte sko. Sekken føltes ekstra tung. Ingrid tok en sjefsavgjørelse og sa at vi skulle gå straka vegen inn til Oslo, uansett. Det var meldt regn fram til lunsjtider. Jeg var like gira på å komme til tørrere og varmere trakter, så vi labba i vei klokka åtte om morgenen. Rett etterpå slutta det å regne. Og dagen hjem til Oslo ble innmari fin. Jeg forteller resten av historien med et par bilder og en video.

22662742_10155769431453320_1975708199_o.jpg
Holmenkollen!

Rett etter at bildet ble tatt fant vi ut at vi hadde gått feil vei en stund.

22643373_10155769431288320_771056776_o.jpg
Ullevålseter har ofte nybakte kanelkringler

Når jeg koser meg såpass mye med sivilisasjon etter to dager i Nordmarka som jeg gjorde på Ullevålseter, tenker jeg at Ingrid klarer to kanelboller på rappen etter fire og en halv måned på tur.

22690028_10155769431328320_1156499668_o.jpg

Da vi kom inn til byen og hjem til Lage fikk vi kake. Bursdagskaka til Ingrid. Kanskje årets mest velfjortente hjemmelaga bursdagsbløtkake. Og den var god.

Hva skal jeg si? Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

 

Høyt, bratt og på gjengrodde stier

Den siste uka har Ingrid egentlig hatt mye ferie fra jobben som vandringskvinne. Ikke at hun har vært i ro, for det har hun overhodet ikke, men mer om det etterpå.

Siden forrige bloggpost har Ingrid gått fra Oppdal i halvannen dag gjennom Vinstradalen, og så opp til Dovre. Hun har også sneia Rondane. Ingrid forteller at hun nå har blitt skikkelig glad i å gå i fjellet! Og det skjønner jeg godt når jeg ser bildene hennes.

Denne posten blir en liten bildekavalkade, fordi norsk natur tar seg bedre ut på bilder enn med ord med mindre du er Åsmund Olavsson Vinje. Faktisk tror jeg jeg vil foreslå at du hører på Ved Rondane mens du leser videre.

22197714_10155779637793256_1902682661_o
«En nydelig soldag på vei inn mot Kongsvoll»
22197488_10155779638573256_2033049111_o
«Denne veien heter Vårstigen»

Ingrid lager sine egne ruter nå, og foretrekker å gå uten sti. Hun forteller også at det er sinnsykt vakkert over Dovre, at det må ha vært den fineste delen av hele turen. Med alle høstfargene, helt alene i naturen uten opptegna ruter, men innimellom på gamle gjengrodde stier og landeveier.

22140583_10155779640608256_1452599973_o

22164038_10155779642333256_1954690140_o

22219292_10155779642888256_2021931554_o
«Skjelettet av en snømann! Her lå det visstnok en halvmeter nysnø (noen sa 10 cm, andre en halvmeter, jeg velger å tro på det mest ekstreme) bare tre dager før jeg kom vandrende»
22163950_10155779644708256_20690105_o
«På vei mot tettstedet Dovre»

22197501_10155779646543256_160339561_o

Før hun nådde tettstedet Dovre hørte hun skudd i fjellet og møtte på masse folk og fuglehunder. Var det rypejakt? Neida, det var NM i jakthund! De skjøt med løsskudd da, og Ingrid syntes det var litt gøy å se på.

På Dovre ble hun henta av faren sin! Ingrid tok en fridag (hoppa rett og slett over over etappen Dovre – Selsvåg) og dro sammen med pappa Arne til Vågå. Dit drar han av og til for å forske på mose. Pappa Arne er nemlig pensjonert insektsforsker og nå hobbymoseforsker! Han har også en spesiell måte å lete etter dvergmose på, han drar rett opp når han ser at for eksempel bergarten, vinkelen og sola er riktig, eller som han sier: Hvor hadde han likt seg om han var mose? (Jeg finner ikke bilder av dvergmose på google, men Ingrid sier at man kan nesten ikke se det uansett…) Det resulterte i at fridagen til Ingrid ble tilbragt i bratte fjellvegger, som var litt skummelt, men mest veldig trivelig.

22197650_10155779648613256_1927083224_o
Fridag for å lete etter mose med pappa

Ellers rakk Ingrid også å være innom det berømte bakeriet i Lom, og på restaurant.

Torsdag kveld kom Ingrid inn til Sør-Fron kommune. Hun fulgte Pilegrimsleden inn dit, og til nærheten av den gamle stor-gården Sygar Grytting. Det var begynt å bli mørkt og ingen sjans til å finne en teltplass, men hun gikk til en campingplass, eller, mer en koselig gammel gård med stor frukthage. Overnattingen var stengt for vinteren, men det var folk der så hun. Ingrid banka på døra, men de hørte det ikke. Hun banka på vinduet, og da ble de dritredde, men en bestemor åpna ytterdøra. Ingrid tok på seg sitt mest uskyldige ansiktsuttrykk og unnskyldte for at hun forstyrra. Bestemora forbarma seg over Ingrid, og hun fikk slå opp telt i frukthagen og spise så mye rips og frukt hun ville. En gutt på kanskje åtte år kom da løpende ut i dress og slips og ropte: «Du kan få bo gratis en av hyttene!» Så viste henne og rundt i hagen og til hytta han syntes var den koseligste. Ingrid satte umåtelig pris på den unge gjestfrie verten og lillebroren hans.

Når jeg snakket med Ingrid fredag kveld var hun på Ringebu, og der har hun jaggu hatt litt fri igjen. Ingrid har opplevd Ringebu (litt), vært på utstillingsåpning i et galleri, på bakeriet på Ringebu, lagd mat og chilla, og havna litt på etterskudd i løypa på grunn av kjærestebesøk. Knis.

De to siste dagene inn mot Ringebu var harde, uinspirerende og med grusvei og dårlig vær. Høydepunktene de siste dagene besto i å møte på gårdsdyr, og hun ble overfalt av villsau! Ingrid sto ved et postkassestativ og spiste sjokolade og så på kartet, så kom en villsau og dulta borti henne. Den hadde nok hørte sjokoladeposelyden og sneket seg inntil henne uten at hun merka det. Da Ingrid snudde seg sto det 12 snikende sauer helt inntil henne. Ninjasau! Hun møtte også mange koselige hester som kom løpende for å hilse på, og også høner og kaniner i bur.

Nå har Ingrid kjærestebeøk i Lillehammer, det virker altså som at vandringskvinnetilværelsen blir stadig mer sivilisert jo nærmere Oslo hun nærmer seg. Formen er god, bortsett fra litt vondt i et ene kneet, fordi hun har gått mye på asfalt de siste dagene fra Ringebu. Det var nesten bare asfalt i tre mil! Det er heller ikke så mange valgmuligheter på teltplassfronten langs veien, så Ingrid skal begynne å spørre om å få telte i hagen til folk. Andre vandringsfolk og syklister gjør visst det, og det er visst mest trivelig. Det var forresten utrolig hyggelig å bo hos foreldrene til hennes kamerat Kim, som også gikk to mil sammen med henne tirsdag! En veldig trivelig overraskelse. Foreldrene hans hjalp henne med å finne rute, og de serverte kake og pizza, og spanderte til og med hotell på Gjøvik! For noen folk altså! Ingrid synes det overveldende mange hjelpsomme og hyggelige folk langs Norge på langs.

I morgen tidlig skal hun fortsette til Biristrand og mot Gjøvik, hvor hun håper å være om to dager. Det blir dessverre asfalt hele uka… Men mer kronglete stier nærmere Oslo!

Hun tenker på at nå er det litt lite eksotisk som skjer framover,  med tanke på at hun stadig nærmer seg Oslo og mer og mer sivilisasjon. Men man vet aldri, Ingrid har jo lært at det er umulig å forutsi hva som skjer på veien.

22279239_10155785210623256_244311496_o
Teltplass ved E6!

Høst, tyver og kjærlighet

Ingrid håpet på å rekke valgvake i Trondheim, men i lang tid var jeg bekymra for at det ikke gikk noe framover, fordi hun sto stille på GPS-dingsen. Så fikk jeg denne meldinga:

2017-09-08 22.34.51.png

Selvfølgelig klarte hun det!!

Siden valgkamp og valgvake er unntakstilstand, og dagene som fulgte gikk med til selvpleie og sorgterapi over manglende regjeringsskifte, fikk jeg ikke fulgt opp hvordan veien til Trondheim hadde vært. Men Ingrid fikk være med på valgvaka, og hun fikk møte Iona.

21845789_10155743543768256_846074952_o.jpg

Nå gikk veien videre sammen med Iona, men de merket snart at Pilegrimsleden feil vei er ingen god idé. Den er jo merka for å gå til Trondheim, så de første to dagene gikk de 6 km feil, de rota seg inn på en åker, og de fulgte etter merkinga til den lokale fjelltrimmen og fikk en fin tur, men altså ikke den veien de skulle.

Under Ionas første natt i telt opplevde de innbrudd! Ingrid våkna av at teltet rista, og hun hørte store klør som skrapte på teltduken. Ingrid prøvde å skremme dyret bort, men skrapinga kom tilbake før det forsvant igjen. Så hørte hun et hyl som hørtes ut som en blanding mellom trist hund og sjøfugl. Ingrid tenkte at det måtte være en rev. Etterpå sovna hun med The Fox på hjernen.

Dagen etter sa Iona at hun hadde hørt revelyder tidligere på natta, og også lyden av et stort dyr som drakk fra bekken ved siden av teltet hennes. Iona lurte på om de burde henge opp matposene i et tre, i tilfelle bjørn. Det gjør de visst i USA. Reven hadde i tillegg til å lage litt spetakkel, greid å få labben inn under teltduken, laget et lite hull i matposen og dratt ut nesten en hel pose med vaniljesaus.

DSC02920.JPG
Det var en vaniljesaustyv!

 

Ingrid og Iona fant de ut at de skulle drite i hele Pilegrimsleden, og kom seg opp på fjellet. Selv om det betydde et par store omveier var det mye lettere å gå.
De møtte en hyggelig mann som visste om en snarvei, og de fikk også en kjempefin dag på fjellet. Mannen som het Erik viste seg å være leder av historielaget i Løkken. Han rakk dessverre ikke å fortelle noen historier, men de fikk bo på en fin gård der som historielaget eide. Så bar det opp på fjellet igjen og fulgte ikke egentlig noen faste stier, men det var nydelig tur.

DSC03043.JPG

Og så en dag var det plutselig høst. Ingrid legger ut om hvor nydelig og idyllisk alt var, og selv om jeg tror på henne mistenker jeg at det hele også er farget av en liten rosa sky.

Fra Skjerven haika de til Berkåk, for at Iona skulle tilbake Trondheim og så til England, og for at Ingrid kunne ta i mot besøk fra kjæresten sin der. Ja, du leste riktig. Ingrid må være den eneste i verdenshistorien som har klart å få seg kjæreste mens hun har gått Norge på langs!! Og han har på sin front vært passe opptatt med å spille banjo og bedrive valgkamp i Møre og Romsdal. Men alt er mulig med kjærlighet og sosiale medier. Og nå tok Lage toget i 6 timer hver vei for å være sammen med henne i 20 timer! Jeg dåner.

Etter et romantisk døgn i Berkåk, var Ingrid så forelska at hun var ør i hodet, og klarte å glemme både teltplugger, kompass, lommebok og mobil. Herregud.

Heldigvis fikk hun praia inn en tilfeldig bil med folk som viste seg å kjenne en bussjåfør som kjente bussjåføren som kjørte bussen hvor Ingrid hadde glemt igjen lommebok, kompass og mobil. Hun fikk avtalt å møte bussjåføren, og i mellomtiden fikk hun bli med disse folkene hjem og spise pannekaker med blåbær. Hun fikk også med seg tips om ei hytte hun kunne sove gratis. Dagen etter gikk hun først gjennom skog, og så over fjell, og så langs en grusvei. Da jeg snakket med henne på torsdag hadde hun slått opp teltet sitt gratis på Oppdalsporten, og like greit spikka seg nye teltplugger.

Ingrid sier hun har hatt veldig mye flaks i det siste, for å si det sånn. Og det føles som om lykken smiler for tida. Ingrid har absolutt trua på å nå Oslo innen 13. oktober, og nå har hun jo også en ekstra incentiv til å komme seg fortest mulig fram! Hun kan fly on the wings of love hele veien til Tjøme! Høhøhø ❤

DSC02888.JPG
Gode venninner på tur

Trivelige Trøndelag

Det var så ekstra godt å lese gjesteblogginnlegget fra Ingrid, etter ukesvis med mye jobb og styr og litt dårlig samvittighet for å ikke følge opp bloggen, eller ordentlig høre om hvordan hun har det. Også ekstra godt fordi det er så fint å høre Ingrid fortelle med sine egne ord og malende beskrivelser. Nå gleder jeg meg til en hektisk periode er over og jeg og Endre kan ta noen dager fri og gå sammen med Ingrid et stykke på turen. Forhåpentligvis når hun nærmer seg Oslo, og helst når hun har bursdag.

Siden sist har Ingrid gått over Børgefjell. Synnøve og Ingrids blogg beskriver den turen godt på bloggen sin. Der fikk hun være kartleser, og plukk massevis av multer, kantarell og steinsopp. Mette (moren til venninna til Synnøve som de gikk sammen med) hadde med uendelige mengder mat, sjokolade og tørka frukt, så de har visst levd i sus og dus der oppe. Jeg tenker på hvordan forholdet vi har til mat og luksus og overflod kan forandre seg når man lever med knapphet. Ingrid må fysisk bære med seg all maten sin på ryggen. Da blir en ekstra sjokolade, bært av noen andre, stor luksus.

21150756_10155683454803256_1180045519_n
Sjølplukka steinsopp og kantareller, i tillegg til multebær og godsaker fra Mette; en herlig treretters.
21124264_10155683470293256_855488533_n
Koselig på Børgefjell

Etter Børgefjell gikk de innom Røyrvik, og bodde på en veldig koselig plass der de fikk slå opp telt i noen sin hage. Litt sært, men trivelig.

 

Fra Røyrvik fortsatte Ingrid videre alene. Hun har gått langs bilveien (av grus), med veldig idylliske omgivelser, gårder og kyr. Hun har forresten ikke egentlig sett så mange dyr på turen. Bare endel reinsdyr, ca 20 sauer, noen ryper, fjello (en fugl jeg ikke finner på internettet), heilo, syv frosker og en rev. Og nå ku da.

Så Ingrid har siden sist spist masse bra mat, og lagt på seg litt, og så er det fint å ha masse selskap. Turen over Børgefjell var som en motsetning til da hun var halvveis. Da alt var dritt. Da var det demotiverende å tenke at nå har hun godt så sykt langt, og det er ennå like langt igjen. Jeg tenker at dagsform og vær har mye å si for om glasset er halvfullt eller halvtomt her. Nå er hun kommet over den kneika. Da jeg snakka med Ingrid sist var hun veldig godt motivert!

21150725_10155683471688256_2033774119_n
Turens første trønder! I båt over Namsvatnet, ut av Børgefjell

Da Ingrid kom til Kvelia i Lierne kommune ramla hun over ikke mindre enn en slags festival. Altså med lavvu med salg av tørkakjøtt, mjukbrød og øl, dansefest hver kveld, og selfølgelig et eget friluftsteater med visning hver dag, skrevet av en svært lokal manusforfatter. Siden Ingrid er kjendis (eller ihvertfall fordi folk tydeligvis alltid tar veldig godt i mot vandringskvinner og -menn) møtte Ingrid folk som gav henne både gratis billett til spelet, middag, ullsåler fra Kvelibua (det får visst alle som går norge på langs), øl og full festivalpakke. Snakk om gjestfrihet i Trøndelag!

Slik beskriver Ingrid spelet, eller teaterforestillingen, «Pe-Torsa»:

Handlingen er satt til 50 tallet og en gård der i bygda. Det handler om ordføreren og folk i bygda, og hvert år får vi se en ny episode av forestillingen som til nå har blitt satt opp siden 2000. Og dette var altså episode 18. Hovedpersonen hadde fått hjernerystelse og var blitt veldig surrete. Det er et veldig tøysete spel, med mye ordspill og fjas med strutser og forsvunnede hester som dukker opp inne i huset bak vedkassa. Biskopen skulle komme på besøk, og så var det noen med ei dame med munn og klovsyke. Så da kom det folk i smittevernsdrakter for å rydde opp, og så dukka plutselig Aleksander Rybak opp og spilte Fairytale mens folk i smittevernsdrakter spraya hele området mot munn og klovsyke. En viktig del er at de har også masse 50-tallskjøretøy som kjører fram og tilbake. Det høres ut som en handling der alle de gode ideene som kommer opp får være med.

Mellom forestillingene var det sykt masse folk på veien, så Ingrid fikk skyss til en sjokoladefabrikk i Nordli. Der fikk hun spise sjokolade. Hun har også vært innom et gårdsysteri i Røyrvik og spist og prisvinnende brie. Ingrid får generelt mye gratis greier fordi hun går Norge på langs. «Skikkelig koselig», synes hun det er.

Denne siste uka har det ikke vært noen stier å følge, hun må finne veien selv med å bruke kart og kompass. Heldigvis har hun lært det tidligere på denne turen.
Ingrid tenker å nå Meråker på under ei uke. Hun skal rekke Trondheim før valgdagen! For da kommer bestevenninna hennes fra London! Og da skal hun på valgvake. Den 12. reiser hun derfra sammen med henne. Det håper jeg virkelig hun rekker. Akkurat nå synes jeg det ser litt mørkt ut, siden hun fortsatt er i Sjækerfjella (hun kan være nærmere, men uten GPS-dekning da), og noe av grunnen til det er at hun møtte på tjukk tåke og tok en veldig riktig avgjørelse på å holde seg i ro (i stedet for å kanskje brekke en ankel på grunna av dårlig sikt).

Ingrid har oppi alt dette også rukket å forhåndsstemme. (Det må du også, om du har bestemt deg!)

21148300_10155683487663256_1929311112_n
Lokal deilig sjokolade fra Nordli!