Marilyn Monroe i kofte. Street art fra Karasjok, hvor Ingrid kanskje spiste ei dårlig bensinstasjonpølse.
Lørdag morgen var Ingrid i form igjen, i alle fall var hun ikke kvalm så hun var tidlig oppe og på igjen, og i overraskende godt humør. Senere ble hun derimot kvalm igjen, og det er hun fortsatt… Hun har heller ikke klart å spise noe, og etter å ha gått kjempelangt lørdag var hun derfor helt utmatta da hun kom til Jergul AstU. Jeg skjønner innmari godt at ikke Ingrid orka ei natt i teltet da, og selv om de så litt overraska ut da hun kom traskende seint på kvelden fikk hun ei campinghytte med fasiliteter.
Søndag var ikke akkurat tidenes dag det heller, og hun var sliten og gikk ikke særlig langt. Ingrid kom seg likevel til en slags fjellstue. Etter å ha snakka med noen bak et nummer på en lapp på hytta, fikk hun en sms med nøkkel og beskjed om å føle seg som hjemme (det lå virkelig en laptop og lada der og det var akkurat som å være hjemme hos noen).
Ingrid klarer å se kul ut selv om hun er dritdårlig og har spydd.
Ingrid innrømmer at humøret ikke har vært på topp hele tiden de siste par dagene. Men hun har møtt masse hyggelige folk, og i alle fall sett en del rein. Rein er også så morsomme når de løper, de vingler sånn med beina. Rett etter at et vinglete reinsdyr sprang forbi Ingrid (jeg ser for meg at det så sånn ca slik ut), kom det ei dame bort, hun var ute å lette etter rømt rein. Hun ble gående å prate et stykke langs veien, og gjorde dagen til Ingrid et godt hakk bedre.
Det er også kjempetrivelig for Ingrid å ha fått så mange hyggelige meldinger fra folk hjemme! Og fra folk som hun har møtt på veien og som lurer på hvordan det går. Jaggu er det også stadig vekk noen nye kjente som kjører forbi langs veien, opptil flere ganger hver!
Været er kjempefint! Men siden Ingrid ikke orka bestod mandagens middag av Polly småsulten med nøtter og tørka frukt, som Børge har dumpstra (tusen takk Børge, det var en høydare!). Selv om hun bare orka den tørka frukten. Jeg håper hun får matlysten tilbake snart, altså. For å gå skikkelig i detalj, så har hun spist byggknekkebrød og en liten posjon fruktsuppe også.
Siden Ingrid har akseptert at skjebnen om dagen er å gå langs veien har det elsk/hat-forholdet også blitt ganske greit igjen, og dessuten slipper hun jo å navigere i terreng. Altså, hun har blitt dritgod på å gå langs vei, og til å bedømme god gruskant vs dårlig gruskant! Jeg tipper at navigering i terreng også blir en skill etterhvert.
I går fant hun seg en kjempefin teltplass, og i dag tar hun heldigvis vare på seg selv og haiker. Nå sitter hun på med noen som skal slippe henne av ca 3 mil uttafor Kautokeino. På SPOT-GPS’en går det innmari fort akkurat nå, vel fortjent etter noen ganske trege dager. «Drømmen om Kauto», og berømte Kautokeino hotell, kommer stadig nærmere!
Kjempefin teltplass! (Dette er natt til 13. juni, men kan representere nattas fine plass også) Snart i Kauto!
Akkurat nå er Ingrid dårlig. Det er derfor hun ikke beveger seg på kartet.
Hun gikk fra Karasjok i går, og på veien drakk hun vann fra en liten bekk. I natt ble hun skikkelig dårlig og kasta opp. Det er ikke gøy med magesjau, i hvert fall ikke når du bor i telt uten tilgang på rent vann. Hun sier det også kan være pølsa hun spiste på bensinstasjonen i Karasjok, men det vi vet er at det skal ikke mer til enn et dødt dyr lenger opp langs bekken, så er vannet udrikkelig.
Ingrid skal nå ligge helt i ro og prøve å sove. Hun har ikke kasta opp siden i natt, og får i seg bittelitt frukt. Det tar jeg som et godt tegn på at hun blir bedre, og at hun bare må stå han av som man sier. Hun har fått beskjed om å ringe til journalisten fra Ságat om hun blir verre. De har vist masse omsorg for henne.
Jeg fikk et råd fra en god kollega om at man skal spise kulltabletter, eller i verste fall kull fra bålet, om man blir mat- eller vannforgifta. NHI sier at matforgiftning går over av seg selv etter 12-24 timer, og at Ingrid bør drikke rikelig med vann. For å kunne gjøre det må hun først klare å karre seg noen hundre meter bort til Karasjokelva, eller satse på at vannet i tjernet hun ligger ved har drikkelig vann. I går ble hun dårlig selv om hun hadde kokt vannet hun drakk… Hun har også klortabletter med som skal brukes til å rense vann, tar hun sjansen på at det fungerer?
Oppi alt hadde Ingrid også glemt å kjøpe flere gnagsårplaster!
Siden sist har Ingrid kommet seg helt til Lakselv, stadig langs en europavei, med stadig flere gnagsår (hvordan kvitte seg med gnagsår under tærne?), men med fantastisk sommervær. Mens vi i Oslo har hatt regn i dagevis har Ingrid og resten av Nord-Norge spist is og kost seg med siesta i skyggen.
Digg med siesta i skyggen når sola blir for intens
Det tar ekstra på å gå langs vei, Ingrid har vært veldig sliten og tror hun har tatt litt hardt i fra start. I går gikk hun bare fem kilometer, nærmest subba fremover langs veien og gikk i tillegg tom for vann. Men da slo Finnmarksmagien til.
Rundt en sving dukka det opp en lavvo, ubetjent, men med 24-timers åpningstid. Den tilhørte en kristen MC-klubb og inneholdt kaffe og te til passerende motorsyklister (og Ingrid), og ba også på rikelig med informasjon og lesestoff om Jesu liv og virke.
Da Ingrid kom til Lakselv tok hun inn på vertshus, der var det også en bar. Hun kom i snakk med en nysgjerrig kar som viste seg å være journalist i universets største samiske avis, Ságat. Det tok ikke lang tid før Ingrid var invitert med på avisens sommerfest på kontoret! Hun møtte mange hyggelige folk og fikk servert reinkjøtt med margbein, tunge, løksaus, buljong og akevitt.
Det beste var at de serverte henne mange gode historier, om livet i Finnmark, om samisk historie og kultur, om livet under krigen, og ikke minst: det finnes ei rute mellom Karasjok og Kautokeino hvor en kan gå under snøsmelting (som ikke er langs veien). Ingrid lærte også om hvordan man bør forholde seg til området man går i når man går i utmarka. Hun har hele tiden følt på at landskapet i Finnmark er veldig mildt, ikke vilt, og nå har hun lært at det jo er forskjell på villmark og utmark! Finnmark er et kulturlandskap, det er spor etter mennesker over alt. En kan ikke sette foten ned noen sted uten at mennesker har benyttet seg av landet der på noen måte.
I Karasjok får Ingrid gratis overnatting og kart over denne ruta, og hun har mye å glede seg til nå. Hun skal fordele de neste 60 kilometerene til Karasjok godt og ikke ta for hardt i. «Og så har myggen kommet!», sa hun med optimisme i stemmen. Ingrid gleder seg til å bruke mygghatten, jeg sier bare lykke til…
Dagene går fort, også for Ingrid som nå har vært på tur i sju dager allerede. Det har vært en røff start med svært skiftende vær og mange gnagsår. Når skal det vel sies at gnagsår er vedvarende utfordringer som Ingrid nok blir vant til, mens snørekord i Finnmark nok er forbigående.
Hun er alltid positiv og i godt humør når jeg snakker med henne! Og kommer tydeligvis fort over at noen ting er veldig slitsomt. I går fortalte hun at hun hadde hatt en kjempefin dag, men at dagen før var dritkjip siden det regna hele tiden. Da hadde hun ekstra vondt i føttene, og talte hvert eneste minutt. Været er veldig viktig når man er ute, og spesielt i Nord-Norge må været diskuteres før alt annet. Så generelt oppsummeres været rundt Ingrid så langt slik: «varierende, sol, snø, hagl, hele tida fra dag en til i går da det bare striregna».
Denne videoen tror jeg oppsummerer dagene til Ingrid litt, så kan jeg prøve å fylle inn.
Siden første camp har hun haika gjennom fire tuneller, og opplever det som juks, selv om én av dem, Sortviktunellen, visstnok er hjemsøkt i tillegg til å være kjip generelt. Når jeg googler den finner jeg bokstavelig talt nesten ingenting, men ordet sier at folk stadig ser haikere der inne, som forsvinner når de stopper bilen…
Det var en gammel sjømann som fortalte dette, han minte henne på at mange skumlinger plukker opp haikere, og for sikkerhets skyld kjørte han henne nesten en halv mil ca gjennom tre tuneller. Han var litt skummel selv, men veldig søt, en slags mytisk figur. Før det haiket hun med ei kjempetrivelig dame som het Line gjennom Nordkapptunellen (hei Line!). Hun kjørte først forbi fordi hun hadde opplevd å plukke opp skikkelig en creepy fyr, men så snudde hun og kom tilbake og plukka opp Ingrid da hun så at Ingrid var ei jente. Line var som sagt veldig trivelig.
Rett etter den siste tunellen gikk hun innom ei sølvsmie. En mann som så ut som en sjaman solgte sølvsmykker og hørte på Enya i butikken. Sjamanen advarte henne også mot å gå over vidda, og flere hun snakker med er bekymra for at hun går til fots, da det til uka er meldt 20 varmegrader og flom. E1 (den ruta hun skulle gå) er stengt.
Som dere skjønner er E69 nå Ingrids hjem. På lørdag forsøkte hun seg riktignok på en snarvei som ikke var en snarvei, fordi hun endte med å bruke lengre tid på å hoppe fra myrtue til myrtue. Det var veldig Ringenes Herre, når Frodo og co kava seg igjennom myrlandet. Det er visst generelt mye myr. Bortsett fra dette går hun stort sett langs veien. Med noe lettere sko har hun også blitt glad i E69, og ble litt trist da jeg sa at hun kom over på E6 etter Olderfjord. I går campa hun på en bitteliten flat tørr plass, midt i ei myr, 3 meter fra veien, med striregn hele natta. Hun våkna med vanndam 10 cm unna teltet!
Her var det fint å gå i fjæra, plukke opp vakre små ting fra havet og legge dem ned igjen senere.
Og Ingrid er så langt helt etter timeplanen, selv om det var lengre enn hun trodde. Hun regner 63 km til Lakselv og ca det samme til Karasjok, det er kanskje 8 dager. Derfra er det ca 120 kilometer til Kautokeino, kanskje 8 dager det og. I alt 16 dager til Luksus i Kauto. På dag 7, tirsdag, har hun hatt seg en velfortjent hviledag på campingen i Olderfjord og mest sett på serier og campingturister som vasker opp.
Hun har fått en slags rutine der hun går i tre-fire timer før hun finner en koselig plass å spise. Den andre dagen, etter mange timer i vind og regn, spiste hun nede på ei strand ved veien, i enormt rør av typen utløpet til ei rørlagt elv, hvor det var lunt og koselig. Der kunne hun sitte med koselige steiner i stedet for vann og vind. Det er ikke akkurat de helt store naturopplevelsene i det, men akkurat sånne ting man setter pris på og koser seg med langs E69.
Dette blir nok en passelig oppsummerende bloggpost, og jeg forsøker fortsatt å finne formen på dette, så bær over med meg. Jeg tenker at jeg kan stille Ingrid noen faste spørsmål, sånn at vi kan oppleve en eventuell utvikling over tid? Har dere forslag til slike spørsmål, kom med innspill!
Så langt har jeg allerede snakket om været. Som barn av militærfamilie føles det også å ta en rutinesjekk på helsa:
Mange gnagsår på rare steder. Enorm vannblemme på størrelse med butikkblåbær (!) mellom stortåa og den ved siden av. Også gnagsår på siden av hælene, på lilletåa, og undersiden av stortåa. Har nesten brukt opp gnagsårplasteret, men skal tape før det blir ille da. Høyre kne gjorde litt vondt i går, det gjorde også venstre fot. Føttene blir altså stive når hun går uten sekk eller sko, eller sitter stille. Ingrid har også gnagsår på høyre pekefinger.
Ellers var det godt med en dusj. Panneluggen sto rett opp før dusj i går, men folk er høflige likevel.
Alt i alt ingen alvorlige ting, og alt ble bedre etter en hviledag.
På campingen har de vaffel og burger på restauranten, masse suvenirer, servicebygg ved teltet, med sofa, der Ingrid ligger nå. Hun har sett på krim fra Kiruna på telefonen og håper å lære mer om kulturen i området.
Jeg spurte Ingrid om hva hun savner. Hun svarte «ingenting!» Hun savner ikke å være sosial, ikke bad eller kjøkken. Selv om det har vært ukomfortabelt så «kan det ikke bli verre vær«, og det er en fin tanke. Ingrid trives! Hun har også sovet mye, kanskje 10-12 timer hver dag inni den lille gule kapselen. Og hun våkner ved enden av hver søvnsyklus. Så langt har dagene vært grå og nettene gule inne i teltet, men dette vil endre seg når hun i morgen, klar og uthvilt, starter mot Lakselv.
Dag 5: Ville ikke ut i striregnet. Tok en selfie og sov i to timer til i stedet
Ingrid har jaggu starta en dag tidligere enn planlagt!
Etter en lang natts søvn og massevis av frokostbuffet på Hurtigruta nærmest sprella hun av iver og bestemte seg for å bare sette i gang så fort hun kom seg opp til Nordkapplatået. Hun kom fram til Honningsvåg tidligere enn planlagt, kasta seg på bussen og besteg Europas nest nordligste(!?) punkt rett etter lunsj i dag, onsdag.
For å starte med begynnelsen, så reiste Ingrid med tog til fra Tjøme til Bergen søndag, lagde film hele mandagen, fløy til Tromsø grytidlig tirsdag (05.15 på flybussen, angra på øl med venner kvelden før), møtte på drittvær i Tromsø, men fant huset hun bodde i på 80-tallet og møtte stesøstra si. Deretter tok hun Hurtigruta nordover fra Tromsø mot Honningsvåg og sovna velfortjent klokka 20 etter en stor middag.
I dag våkna hun til vindmøllepark på ene siden og storhavet på den andre, og klokka 13.30 ca i dag tok altså vår heltinne, vandringskvinnen, sine aller første skritt på den lange lange ferden sørover igjen.
Kjempegod stemning på dag 1 altså! Dessuten er Ingrid kjendismateriale hvor enn hun går. Da hun spurte reiselederen på Hurtigruta om bussen til Nordkapp gav han henne like greit et norsk flagg og annonserte over høyttaleren at «Ingrid skulle gå Norge på langs». Det var derfor ikke få båtturister som ville ønske henne god tur da hun var i gang! Hun forårsaket lang kø på E69 da en danske stoppet og hadde svært mange spørsmål. I Finnmark er heldigvis folk tålmodige. En gjeng med sveitsere ga henne også en sveitsisk kake, og folk både tutet og vinket mens hun trasket avgårde.
Ferden videre byr derimot allerede på utfordringer! En same fortalte at det er helt umulig å gå over Finnmarksvidda nå, på grunn av snø og vått vær (begge deler?). Ingrid må altså kanskje gå langs veien helt til Kautokeino.
I morgen må altså Ingrid ta stilling til hva det betyr, hvorvidt dette er en omvei eller ikke, om hun skal gå langs R92 eller R93, eller finne på noe annet, og om hun skal kjøpe lettere sko…
Men akkurat nå! Nå nyter hun livet i den aller første campen, med sveitsisk kake til forrett og frysetørka chicken korma til middag, midt i Finnmark.
Ingrids ekspedisjon er jo et sprekt opplegg, og det har blitt lagt merke til! For litt siden ble hun intervjuet i lokalavisa Øyene på Tjøme, som «ukas øyboer». Her kunne journalisten bli vitne til at Ingrid hadde slått opp telt for første gang i sitt liv, og vi får lese om at hun også er forberedt på faretruende situasjoner, som å møte på bjørn i villmarka.
Kjendisstatus – Se og hør neste?
Heldigvis! Fint å vite at hun er forberedt om hun møter en bjørn.
En fordel med å være kjendis er jo at man får masse kul spons. Og jaggu har ikke Coop Extra slått til og sponsa ekspedisjonen med all maten Ingrid trenger!
Hun fikk lage ei lang liste med det hun trengte, ned til siste detalj, men jeg er mest spent på om hun får plass til dette:
Ekspedisjoner krever som sagt en hel del planlegging. Ikke bare har Ingrid trent og trent de siste månedene, men hun har planlagt hardere enn NASA planlegger en romferd. Det er nemlig skikkelig vanskelig å pakke sekken når du skal på langtur. Ingrid har etter lang tids vurdering valgt bort powerbank mot regnbukse. Hun har måtte vurdere alt som er med i sekken sinnsykt nøye, alt må være veldig veldig nødvendig. Heldigvis er leopardbuksa tatt inn i varmen igjen, men det blir tøft når sekken allerede er mellom 20 og 25 kg tung. Eller 20 kg lett som Ingrid sier. Etter noen måneder med fiskebollebæring er det nå merkbart lettere å bære sekken enn tidligere. Ingrid begynner å bli fit!
I dag er det akkurat sju dager til Ingrid har avmarsj fra Nordkapp. Jeg begynner å bli nervøs. Ikke redd, men spent på hennes vegne. Ingrid er også spent, jeg kan melde om at hun har begynt å ligge våken om nettene. Det snør jo faktisk på Nordkapp om dagen. Og hver dag i flere måneder skal Ingrid være alene i villmarka. Som hun sier, så er det farvel til en søndag på sofaen med seriefråtsing, deilige middager med rare ingredienser, utepils eller temafest i kjelleren.
Ingrid som glassmanet i en komfortabel hverdag
Hun gleder seg til å leve enkelt og ikke ha mange valgmuligheter. Inspirert av podcasten The Minimalist håper Ingrid å beholde noe av den enkle livsstilen når hun etter ekspedisjonen flytter til Overflodens hovedstad, Oslo. I mellomtiden må hun klare seg uten favorittullgensern. Hver dag må hun stå opp og gå videre, og tenker selv at det er kjempesunt å få den selvdisiplinen. Ingrid er et forbilde ass! Her ligger jeg selv på sofaen og binger Paradise Hotel…
Shout out til mammaen til Ingrid, som er logistikkansvarlig for forsyningsavdelingen. Hun har brukt uka til å lage bittesmå matpakker! Alle frokoster vil bestå av grøt, lunsj av Real turmat (spons velkommen!), middager av ris/couscous/quinoa med Toro-tørrmat, og kveldsmat av vaniljesaus og peanøtter…! Her skal flest mulig kalorier ned i minst mulig volum og vekt. Forståelig nok gleder Ingrid seg allerede til første pausedag på Thon hotell Kautokeino.
Husk å sjekke ut turløypa til Ingrid! Torsdags morgen starter hun fra Nordkapp. Akkurat nå mangler hun kun gnagsårplaster (ikke glem!!!), å ordne med post og å lage kartet helt ferdig. Det siste har hun hittil brukt 30 timer på. Har du noen sykt gode råd til Ingrid i siste liten? Gi beskjed. Det er også veldig hyggelig med lykkeønskninger, for eksempel på face eller Instagram.
Kanskje trodde du at det hadde rabla litt for meg? At jeg uten forvarsel hadde bestemt meg for å si «snakkes!» til kontoret og lagt avgårde til Nordkapp for å finne meg sjøl? Høres ikke det akkurat ut som typisk meg? Nei det gjør det ikke altså. Og det er ikke det som skjer. Dette er Kristins turblogg om INGRIDS ekspedisjon. Fordi Ingrid er den typen jente, og Kristin er en komfortabel byråkrat. Siden bloggen skal handle om Ingrid begynner jeg like greit med å si litt om hvem hun er.
Selv om Ingrid er ei litt over gjennomsnittlig uredd og ukonvensjonell dame er jeg helt ærlig rimelig overrasket over at hun faktisk legger ut på denne turen. Ingrid er ikke noen friluftsliventusiast som nyter stillheten og pølse i termos etter en liten 6-timers vandring opp Tromsdalstinden en søndag. Ingrid er en sofagris. Av typen som ikke kan huske at hun noen gang har kost seg på tur, gått på tur frivillig, eller vært skikkelig fysisk sliten (sliten etter yoga teller ikke). Psykisk sliten har hun derimot vært, opptil flere ganger de siste par årene. Derfor har hun bestemt seg for å gå seg en tur ut i naturen, for hun har hørt at det skal være sunt for sjela.
Ingrid koser seg såklart heller i India enn å henge på treningsstudio
Ingrid har jo vært med på mye rart og utfordrende før, og hun gjør ingenting halvveis, så egentlig er jeg vel ikke veldig overraska over at hun vil kaste seg uti dette. Selv om Ingrid er 28 år har hun rukket å bo i India, London, Amsterdam og Melbourne, hun har vært gift og jobba som både bartender, aktmodell, gatemusikant og dør-til-dør selger. Og hun har vært folkevalgt politiker. Demokratiske prosesser tar likevel visstnok på, og det er også på tide med en pause fra byens tjas og mas.
Det er kult å være politiker
Ingrid er overraskende nok ingen fan av trening. Likevel går hun nå ei mil hver dag, med 15 kilo mat, klær og tilfeldige greier som kryssordbok og fiskeboller i sekken for å trene seg opp til ekspedisjonen. Det er nemlig veldig viktig å forberede seg godt når en skal ut på tur. Spesielt om en tenker å være ute i naturen i kanskje fire måneder i strekk, og sove i telt, fyre opp primus og bære stor tung sekk hele tiden. Jeg er dritimponert over hvor godt Ingrid forbereder seg. Ruta er nøye planlagt med antall kilometer per dag, steder hun ca skal slå opp telt og hvor hun skal plukke opp rasjoner når. Lars Monsen ville vært stolt.
Ingrid er litt nervøs før ei mil med fiskebollene skal tilbakelegges
Likevel er jeg jo glad for at endel andre har tatt samme turen før (og blogget om det), og kan fortelle oss om hva Ingrid sannsynligvis kan forvente. Og om hva hun bør ha med i sekken, hva som kan gå galt eller bli vanskelig, eller hva hun absolutt bør få med seg på turen. Det hjelper litt å sitte hjemme i Oslo å vente på telefon når en vet at vanlige folk har overlevd dette før… I dag er det 36 dager til avmarsj fra Nordkapp.
Kristins turblogg 