Norge på tvers!

 

IMG_0021.JPG
Havet!

Gjesteblogger: Ingrid

Den store dagen er her! Etter snart sju uker på tur har jeg krysset Norge fra svenskegrensa i øst til havet, dvs. enden av fjorden Rombaken, i vest. Før jeg begynte på turen og ikke ante hvordan det ville gå, sa jeg at jeg skulle være fornøyd så lenge jeg kom meg til Rombaksbotn, så dette er en viktig milepæl, i tillegg til at det jo er kult å ha gått Norge på tvers. Selve kryssingen var kort, bare 14,5 km nedover en gammel rallarvei. Men reisen hit har vært lang.

Siden Kristin har hatt noen travle uker, begynner jeg der hun slapp, i Kautokeino 23. juni.

 

Flaks og diamanter

For tre år siden begynte jeg å studere Miljø- og ressursfag ved Universitetet i Bergen. I en klasse på drøyt 15 var vi to som het Ingrid. Nå står vi begge to og fryser i den kalde vinden utenfor et hotell i Kautokeino, mens Ingrids venninne Synnøve fester en hunderyggsekk på den enorme grønlandshunden Daik. Synnøve, Ingrid og Daik er på vei mot Lindesnes, via Kilpisjärvi i Finland. Jeg også på vei til Kilpisjärvi, mangler både kart og villmarkserfaring og får dessuten høre at de andre jentene har funnet en snarvei som kan spare tre mil. Jeg tenker at dette er den typen flaks som bare skjer når man vet man er på riktig spor, og vi bestemmer oss for å slå følge i noen dager.

 

I det vi forlater bilveien vet jeg at det er nå den virkelige turen begynner. Asfaltukene er over og naturen venter. Det tar ikke en time en gang før jeg står med gjørme opp til ankelen i min første myr. Jeg tror jeg sier noe sånt som “dette er å leve!”, mens vi fortsetter innover i ukjent terreng.

IMG_6559.JPG
Livet, dere!

Ingrid og Synnøve er sterke og tøffe og ekte friluftsfolk. De lærer meg hvordan man bruker kart og kompass, hvordan man finner den tryggeste veien over en elv, hvordan en gassbrenner fungerer og hvordan man oppfører seg på en DNT-hytte.

IMG_6516
Se, så tøffe de er

Etter noen dager kommer vi til Reisadalen, en grønn eventyrdal hvor lukten av regnfriskt bjørkeløv får meg til å tenke på 17. mai og Griegmusikk. Og det har skjedd noe med elvene. De siste ukene har jeg vendt meg til å drikke lysebrunt smeltevann, men her er vannet med ett så klart at jeg ikke vet hvordan jeg skal beskrive det, blir bare stående og stirre ned i den travle strømmen. Er det hvitt eller blått? Ingen av delene. Jeg prøver å sammenlikne det med noe: «elvene her er krystallklare og triller som diamanter nedover steinura». Ikke bra nok. Noen dager senere kommer jeg fram til at jeg heller må bruke dette vannet som referanse. En gang i fremtida, når jeg ser en nesten ubeskrivelig vakker diamant eller noe, kommer jeg til å tenke på elvene i Reisadalen.

 

En ubehagelig snarvei

IMG_6579.JPGVi klatrer ut av Reisadalen via en bratt og mosegrodd fjellside, og kommer opp til en spektakulær utsikt og en skikkelig drittdag.

Det regner mens vi kaver oss gjennom kratt og over sleip steinur. Her oppe er det ingen stier. Vi vet hvor vi skal, men ikke helt hvordan vi skal komme oss dit. Flere ganger må vi snu og prøve igjen når vi ender opp på steder vi ikke klarer å komme oss videre fra. Tilslutt er vi så slitne at vi slår leir ved et lite vann, litt over halvveis fra målet for dagen.

Neste morgen våkner vi til tjukk tåke. Vi blir liggende i teltene våre i noen timer, men tåka blir også liggende. Vi bestemmer oss for å fortsette videre likevel. Det er en sørgelig og grå og tung dag. Når vi endelig kommer til finskegrensa dagen etter, og inn på trygge, merka stier, bestemmer jeg meg for å aldri ta en snarvei i fjellet igjen.

IMG_6575
Er uansett ikke så flink til å finne de enkleste veiene

Videre inn i Finland blir det bedre. Vi bor gratis i koselige og rene hytter, møter på pensjonister som har blitt flydd inn med helikopter, damer med små hunder og litauiske fiskere som gir oss røkt  grisefett med rugbrød, løk og 80% vodka. Når vi begynner å nærme oss sivilisasjonen blir det til og med sommervær. Vi når Kilpis etter ti dager og spiser burgere og dessert fra dessertbuffet til vi får vondt i magen.

IMG_0013
Synnøve, Daik, Ingrid og jeg

 

Hufsa

Jeg fortsetter videre alene. Noen dager møter jeg ingen andre mennesker, har ikke dekning på telefonen. Dette er det mest ensomme jeg har vært med på. En gang i blant hører jeg en heilo, eller ser en slags snipe eller noe på en stein et stykke fra stien. Jeg liker det best når det er flere fugler på en gang som sitter rundt omkring og piper til hverandre. Da føler jeg at jeg er i et slags samfunn. Ellers er vi jo bare to ensomme sjeler i samme situasjon, alene på fjellet uten noen å snakke eller pipe med.

Jeg tror ikke egentlig jeg liker å være på fjellet, nå som jeg har fått prøvd det litt. Landskapet her er ikke særlig innbydende eller koselig. Jeg går gjennom grunne, steinete daler. Vakler over steinur, kaver meg gjennom kratt, går forsiktig over lange, bratte snøskavler som overhodet ikke er til å stole på. Plutselig står jeg der i et hull og føler meg dum og sint mens skoene fylles med vann eller råtten snø.

Rundt meg ligger fjellene som store skip, dystre og blygrå. En topp ser akkurat ut som Hufsa, med lange, smuldrende skjørt av grus. Jeg skynder meg forbi. Bryter min egen regel om å alltid ha alle sansene skjerpa i naturen og hører på et Beyoncé-album oppover den bratteste bakken; synger med for full hals til deilige, sinte sanger.

En annen dag går jeg i tåke og striregn. Elvene har vokst seg store i løpet av natta og jeg må vade til over knærne flere ganger. En elv, som i følge kartet egentlig skulle ha vært to bekker, er så bratt og stri at jeg nøler lenge før jeg tør å gå over. Faller jeg i vannet her, farer jeg rett ned i en enda større elv som brøler advarende bak en sving. Da går det ille. Jeg løsner litt på sekken sånn at jeg skal kunne klare å ta den av meg under vann, klipser av nød-GPSen og fester den rundt håndleddet. Det går bra helt til jeg nesten er over, til tross for at jeg må gå i vann opp til knærne, som renner så fort at jeg ikke får til å sette ned stavene mine til støtte. Men så står jeg plutselig i en slags grop med vann opp til rumpa. Jeg klarer ikke holde balansen, men treffer en litt høyere, skrå stein med den ene foten. Får på en eller annen måte kommet meg opp, jeg aner ikke hvordan.

Jeg blir sittende lenge før jeg spiser litt sjokolade og fortsetter videre inn i tåka. Først utpå kvelden letner det og jeg stopper opp, puster, og legger merke til at jeg står i en eng av kremhvite reinroser. Nedover bakken står lysende gul snøsoleie, tuer med rosa fjelsmelle og blomstrende lyng. Helt nederst står en reinflokk stille og ser på meg et øyeblikk før de løper videre.

 

Oppsummering

I følge mine (hittil nokså ukorrekte) beregninger har jeg gått nesten en tredjedel av veien til Verdens Ende. Hva har jeg lært så langt?

Jeg har lært at jeg trives best  nedenfor tregrensa. Helst kanskje helt nede ved havet, i en hengekøye med en lettlest og spennende bok. Jeg har lært at jeg kan beholde fatningen selv når jeg er veldig, veldig redd, men at jeg mister den fullstendig etterpå og griner som en unge. Jeg har lært å lage te av bjørkeløv, å bruke mose som oppvaskklut, å huske å ta ut sålene når man skal tørke fjellstøvler. Lært at fugler er godt selskap og et bittelite telt kan føles som et ekte hjem når man ikke har annet over lengre tid. Jeg har lært å lese høydekurver på kart, å navigere gjennom myrer i tåke, og at Beyoncé er gull verdt i bratte bakker sent på kvelden. Og jeg har lært at jeg, tross ensomhet og drittvær og dystre landskap, elsker dette. Det er nitti, kanskje hundre dager igjen til Verdens Ende. La dem komme.

IMG_0012
Fjellstilen 2017, på vei inn mot Kilpis

 

PS: alle bildene etter Kilpisjarvi forsvant da jeg greide å tråkke på telefonen min, men sjekk gjerne ut @motverdensende på Instagram, hvor noen av dem overlevde. Og stikk innom bloggen til Ingrid og Synnøve: rusleturtillindesnes.com

 

 

Reklamer

Komplikasjoner i Kilpis!

Da Ingrid ankom Kilpisjärvi Turistsenter var ikke pakken med mat og kontaktlinser til turen videre kommet frem. Hun ringte hjem og fikk sjekket sporingen. Pakken hadde av en eller annen grunn blitt sendt i retur! Ikke kult! Ingrid er altså snart tom for kontaktlinser, og disse må hun bytte hver dag. Hun ser faktisk ikke en dritt uten dem. Med -6 på det ene øyet og -10 på det andre er synet så dårlig at hun knapt kommer seg fra senga til badet uten å snuble. Kilpis-Dividalen blir nok ikke noe enklere.

Etter konfigurasjon med dem hjemme er nå planen som følger:
– Nærmeste sted å kjøpe linser er Specksavers i Tromsø (dit er det 162 kilometer)
– I Tromsø har Ingrid kontakter (fra da hun bodde der på 80-tallet), og hennes gamle nabo Liv Berit er rekruttert som kontaktlinseinnkjøper.
– Liv Berit skaffer linser i morgen
– Ingrid prøver å sjarmere bussjåføren på ruta Tromsø-Kilpis til å ta med linsene på 07:30-bussen førstkommende tirsdag.

Bussen mellom Tromsø og Kilpisjärvi går kun om sommeren, så her har Ingrid flaks. Turen tar 3,5 timer.

buss tromsø kilpis
Illustrasjonsfoto av Nord-Norske avstander og kontaktlinsenes reisevei. Kilde: Google maps.

Med andre ord får Ingrid to ekstra hviledager i Kilpisjärvi før hun trasker videre på tirsdag, og det er jo bare kos! Disse skal brukes til å nyte sommerværet, spise masse mat og bade i innsjøen. Hun ser på det som en slags alternativ sydentur egentlig

hviledagKilpis
Ikke veldig kjipt med litt ventetid

Neste bloggpost kommer veldig snart, og skal handle om Ingrids opplevelser i ekte utmark og hennes nye ervervede vandringskvinne-ferdigheter!

Utmarka på ekte og topp stemning!

Ingrid har forlatt Kautokeino og er nå på vei til Kilpisjärvi («Den finske armen i Lappland«). Akkurat nå er hun midt i Reisa nasjonalpark i Nordreisa i Troms fylke, som er kjent for store fosser og et svært rikt plante- og dyreliv. I tillegg er Reisadalen et viktig møtested mellom samisk, kvensk og norsk kulturarv. Dette fant jeg på Wikipedia, men les gjerne mer om området, og besøk det! Det er veldig fint der. Nordreisa er også hjemstedet til de berømte Jegertvillingene. Jeg håper hun møter dem og at de lærer henne noen nyttige overlevelsestriks!

Ingrid har altså ikke mobildekning nå, men i går tikket det inn en kort oppdatering (hun fant litt dekning oppå en topp). Ingrid har slått følge med jentene og hunden fra «Rusletur til Lindesnes» (sjekk bloggen!) og er endelig ute i ekte natur! Kult at hun har noen å gå sammen med et stykke.

Ingrid har krysset sin første elv, noe som gikk helt fint. Hun har også opplevd å synke til anklene i ei myr for første gang! Jeg gleder meg til hele historien her.
Ingrid avslutter med «Topp stemning! Regner med å være i Kilpisjärvi om åtte dager. Ringer når jeg kan 🙂 »

Siden jeg ikke har noen bilder fra Ingrid legger jeg ved et av Reisadalen, som jeg fant på internettet.

Reisaelva 750 pxl
Reisadalen, se hvor fint det er! Foto: ukjent, men fant det på Statskog sine sider

Ingrid har blitt syk

Akkurat nå er Ingrid dårlig. Det er derfor hun ikke beveger seg på kartet.
Hun gikk fra Karasjok i går, og på veien drakk hun vann fra en liten bekk. I natt ble hun skikkelig dårlig og kasta opp. Det er ikke gøy med magesjau, i hvert fall ikke når du bor i telt uten tilgang på rent vann. Hun sier det også kan være pølsa hun spiste på bensinstasjonen i Karasjok, men det vi vet er at det skal ikke mer til enn et dødt dyr lenger opp langs bekken, så er vannet udrikkelig.

Ingrid skal nå ligge helt i ro og prøve å sove. Hun har ikke kasta opp siden i natt, og får i seg bittelitt frukt. Det tar jeg som et godt tegn på at hun blir bedre, og at hun bare må stå han av som man sier. Hun har fått beskjed om å ringe til journalisten fra Ságat om hun blir verre. De har vist masse omsorg for henne.

Jeg fikk et råd fra en god kollega om at man skal spise kulltabletter, eller i verste fall kull fra bålet, om man blir mat- eller vannforgifta. NHI sier at matforgiftning går over av seg selv etter 12-24 timer, og at Ingrid bør drikke rikelig med vann. For å kunne gjøre det må hun først klare å karre seg noen hundre meter bort til Karasjokelva, eller satse på at vannet i tjernet hun ligger ved har drikkelig vann. I går ble hun dårlig selv om hun hadde kokt vannet hun drakk… Hun har også klortabletter med som skal brukes til å rense vann, tar hun sjansen på at det fungerer?

Skjermbilde 2017-06-16 12.53.14

Oppi alt hadde Ingrid også glemt å kjøpe flere gnagsårplaster!

Magi og sommerfest

Siden sist har Ingrid kommet seg helt til Lakselv, stadig langs en europavei, med stadig flere gnagsår (hvordan kvitte seg med gnagsår under tærne?), men med fantastisk sommervær. Mens vi i Oslo har hatt regn i dagevis har Ingrid og resten av Nord-Norge spist is og kost seg med siesta i skyggen.

IMG_64191
Digg med siesta i skyggen når sola blir for intens

Det tar ekstra på å gå langs vei, Ingrid har vært veldig sliten og tror hun har tatt litt hardt i fra start. I går gikk hun bare fem kilometer, nærmest subba fremover langs veien og gikk i tillegg tom for vann. Men da slo Finnmarksmagien til.

Photo00381

Rundt en sving dukka det opp en lavvo, ubetjent, men med 24-timers åpningstid. Den tilhørte en kristen MC-klubb og inneholdt kaffe og te til passerende motorsyklister (og Ingrid), og ba også på rikelig med informasjon og lesestoff om Jesu liv og virke.

Da Ingrid kom til Lakselv tok hun inn på vertshus, der var det også en bar. Hun kom i snakk med en nysgjerrig kar som viste seg å være journalist i universets største samiske avis, Ságat. Det tok ikke lang tid før Ingrid var invitert med på avisens sommerfest på kontoret! Hun møtte mange hyggelige folk og fikk servert reinkjøtt med margbein, tunge, løksaus, buljong og akevitt.

Det beste var at de serverte henne mange gode historier, om livet i Finnmark, om samisk historie og kultur, om livet under krigen, og ikke minst: det finnes ei rute mellom Karasjok og Kautokeino hvor en kan gå under snøsmelting (som ikke er langs veien). Ingrid lærte også om hvordan man bør forholde seg til området man går i når man går i utmarka. Hun har hele tiden følt på at landskapet i Finnmark er veldig mildt, ikke vilt, og nå har hun lært at det jo er forskjell på villmark og utmark! Finnmark er et kulturlandskap, det er spor etter mennesker over alt. En kan ikke sette foten ned noen sted uten at mennesker har benyttet seg av landet der på noen måte.

I Karasjok får Ingrid gratis overnatting og kart over denne ruta, og hun har mye å glede seg til nå. Hun skal fordele de neste 60 kilometerene til Karasjok godt og ikke ta for hardt i. «Og så har myggen kommet!», sa hun med optimisme i stemmen. Ingrid gleder seg til å bruke mygghatten, jeg sier bare lykke til…

Grå dager og gule netter

Dagene går fort, også for Ingrid som nå har vært på tur i sju dager allerede. Det har vært en røff start med svært skiftende vær og mange gnagsår. Når skal det vel sies at gnagsår er vedvarende utfordringer som Ingrid nok blir vant til, mens snørekord i Finnmark nok er forbigående.

Hun er alltid positiv og i godt humør når jeg snakker med henne! Og kommer tydeligvis fort over at noen ting er veldig slitsomt. I går fortalte hun at hun hadde hatt en kjempefin dag, men at dagen før var dritkjip siden det regna hele tiden. Da hadde hun ekstra vondt i føttene, og talte hvert eneste minutt. Været er veldig viktig når man er ute, og spesielt i Nord-Norge må været diskuteres før alt annet. Så generelt oppsummeres været rundt Ingrid så langt slik: «varierende, sol, snø, hagl, hele tida fra dag en til i går da det bare striregna».

Denne videoen tror jeg oppsummerer dagene til Ingrid litt, så kan jeg prøve å fylle inn.

Siden første camp har hun haika gjennom fire tuneller, og opplever det som juks, selv om én av dem, Sortviktunellen, visstnok er hjemsøkt i tillegg til å være kjip generelt. Når jeg googler den finner jeg bokstavelig talt nesten ingenting, men ordet sier at folk stadig ser haikere der inne, som forsvinner når de stopper bilen…

Det var en gammel sjømann som fortalte dette, han minte henne på at mange skumlinger plukker opp haikere, og for sikkerhets skyld kjørte han henne nesten en halv mil ca gjennom tre tuneller. Han var litt skummel selv, men veldig søt, en slags mytisk figur. Før det haiket hun med ei kjempetrivelig dame som het Line gjennom Nordkapptunellen (hei Line!). Hun kjørte først forbi fordi hun hadde opplevd å plukke opp skikkelig en creepy fyr, men så snudde hun og kom tilbake og plukka opp Ingrid da hun så at Ingrid var ei jente. Line var som sagt veldig trivelig.

Rett etter den siste tunellen gikk hun innom ei sølvsmie. En mann som så ut som en sjaman solgte sølvsmykker og hørte på Enya i butikken. Sjamanen advarte henne også mot å gå over vidda, og flere hun snakker med er bekymra for at hun går til fots, da det til uka er meldt 20 varmegrader og flom. E1 (den ruta hun skulle gå) er stengt.

Som dere skjønner er E69 nå Ingrids hjem. På lørdag forsøkte hun seg riktignok på en snarvei som ikke var en snarvei, fordi hun endte med å bruke lengre tid på å hoppe fra myrtue til myrtue. Det var veldig Ringenes Herre, når Frodo og co kava seg igjennom myrlandet. Det er visst generelt mye myr. Bortsett fra dette går hun stort sett langs veien. Med noe lettere sko har hun også blitt glad i E69, og ble litt trist da jeg sa at hun kom over på E6 etter Olderfjord. I går campa hun på en bitteliten flat tørr plass, midt i ei myr, 3 meter fra veien, med striregn hele natta. Hun våkna med vanndam 10 cm unna teltet!

Photo00221
Her var det fint å gå i fjæra, plukke opp vakre små ting fra havet og legge dem ned igjen senere.

Og Ingrid er så langt helt etter timeplanen, selv om det var lengre enn hun trodde. Hun regner 63 km til Lakselv og ca det samme til Karasjok, det er kanskje 8 dager. Derfra er det ca 120 kilometer til Kautokeino, kanskje 8 dager det og. I alt 16 dager til Luksus i Kauto. På dag 7, tirsdag, har hun hatt seg en velfortjent hviledag på campingen i Olderfjord og mest sett på serier og campingturister som vasker opp.

Hun har fått en slags rutine der hun går i tre-fire timer før hun finner en koselig plass å spise. Den andre dagen, etter mange timer i vind og regn, spiste hun nede på ei strand ved veien, i enormt rør av typen utløpet til ei rørlagt elv, hvor det var lunt og koselig. Der kunne hun sitte med koselige steiner i stedet for vann og vind. Det er ikke akkurat de helt store naturopplevelsene i det, men akkurat sånne ting man setter pris på og koser seg med langs E69.

Dette blir nok en passelig oppsummerende bloggpost, og jeg forsøker fortsatt å finne formen på dette, så bær over med meg. Jeg tenker at jeg kan stille Ingrid noen faste spørsmål, sånn at vi kan oppleve en eventuell utvikling over tid? Har dere forslag til slike spørsmål, kom med innspill!

Så langt har jeg allerede snakket om været. Som barn av militærfamilie føles det også å ta en rutinesjekk på helsa:

Mange gnagsår på rare steder. Enorm vannblemme på størrelse med butikkblåbær (!) mellom stortåa og den ved siden av. Også gnagsår på siden av hælene, på lilletåa, og undersiden av stortåa. Har nesten brukt opp gnagsårplasteret, men skal tape før det blir ille da. Høyre kne gjorde litt vondt i går, det gjorde også venstre fot. Føttene blir altså stive når hun går uten sekk eller sko, eller sitter stille. Ingrid har også gnagsår på høyre pekefinger.

Ellers var det godt med en dusj. Panneluggen sto rett opp før dusj i går, men folk er høflige likevel.

Alt i alt ingen alvorlige ting, og alt ble bedre etter en hviledag.

På campingen har de vaffel og burger på restauranten, masse suvenirer, servicebygg ved teltet, med sofa, der Ingrid ligger nå. Hun har sett på krim fra Kiruna på telefonen og håper å lære mer om kulturen i området.

Jeg spurte Ingrid om hva hun savner. Hun svarte «ingenting!» Hun savner ikke å være sosial, ikke bad eller kjøkken. Selv om det har vært ukomfortabelt så «kan det ikke bli verre vær«, og det er en fin tanke. Ingrid trives! Hun har også sovet mye, kanskje 10-12 timer hver dag inni den lille gule kapselen. Og hun våkner ved enden av hver søvnsyklus. Så langt har dagene vært grå og nettene gule inne i teltet, men dette vil endre seg når hun i morgen, klar og uthvilt, starter mot Lakselv.

dag5
Dag 5: Ville ikke ut i striregnet. Tok en selfie og sov i to timer til i stedet

Ingrid er blitt kjendis!

Ingrids ekspedisjon er jo et sprekt opplegg, og det har blitt lagt merke til! For litt siden ble hun intervjuet i lokalavisa Øyene på Tjøme, som «ukas øyboer». Her kunne journalisten bli vitne til at Ingrid hadde slått opp telt for første gang i sitt liv, og vi får lese om at hun også er forberedt på faretruende situasjoner, som å møte på bjørn i villmarka.

18452282_10155325550423256_74518619_o
Kjendisstatus – Se og hør neste?

Heldigvis! Fint å vite at hun er forberedt om hun møter en bjørn.

En fordel med å være kjendis er jo at man får masse kul spons. Og jaggu har ikke Coop Extra slått til og sponsa ekspedisjonen med all maten Ingrid trenger!
Hun fikk lage ei lang liste med det hun trengte, ned til siste detalj, men jeg er mest spent på om hun får plass til dette:
18718192_10155376224698256_1851200261_n

Ekspedisjoner krever som sagt en hel del planlegging. Ikke bare har Ingrid trent og trent de siste månedene, men hun har planlagt hardere enn NASA planlegger en romferd. Det er nemlig skikkelig vanskelig å pakke sekken når du skal på langtur. Ingrid har etter lang tids vurdering valgt bort powerbank mot regnbukse. Hun har måtte vurdere alt som er med i sekken sinnsykt nøye, alt må være veldig veldig nødvendig. Heldigvis er leopardbuksa tatt inn i varmen igjen, men det blir tøft når sekken allerede er mellom 20 og 25 kg tung. Eller 20 kg lett som Ingrid sier. Etter noen måneder med fiskebollebæring er det nå merkbart lettere å bære sekken enn tidligere. Ingrid begynner å bli fit!

I dag er det akkurat sju dager til Ingrid har avmarsj fra Nordkapp. Jeg begynner å bli nervøs. Ikke redd, men spent på hennes vegne. Ingrid er også spent, jeg kan melde om at hun har begynt å ligge våken om nettene. Det snør jo faktisk på Nordkapp om dagen. Og hver dag i flere måneder skal Ingrid være alene i villmarka. Som hun sier, så er det farvel til en søndag på sofaen med seriefråtsing, deilige middager med rare ingredienser, utepils eller temafest i kjelleren.

1462596_10153589691290258_617667495_o
Ingrid som glassmanet i en komfortabel hverdag

Hun gleder seg til å leve enkelt og ikke ha mange valgmuligheter. Inspirert av podcasten The Minimalist håper Ingrid å beholde noe av den enkle livsstilen når hun etter ekspedisjonen flytter til Overflodens hovedstad, Oslo. I mellomtiden må hun klare seg uten favorittullgensern. Hver dag må hun stå opp og gå videre, og tenker selv at det er kjempesunt å få den selvdisiplinen. Ingrid er et forbilde ass! Her ligger jeg selv på sofaen og binger Paradise Hotel…

Shout out til mammaen til Ingrid, som er logistikkansvarlig for forsyningsavdelingen. Hun har brukt uka til å lage bittesmå matpakker! Alle frokoster vil bestå av grøt, lunsj av Real turmat (spons velkommen!), middager av ris/couscous/quinoa med Toro-tørrmat, og kveldsmat av vaniljesaus og peanøtter…! Her skal flest mulig kalorier ned i minst mulig volum og vekt. Forståelig nok gleder Ingrid seg allerede til første pausedag på Thon hotell Kautokeino.

Husk å sjekke ut turløypa til Ingrid! Torsdags morgen starter hun fra Nordkapp. Akkurat nå mangler hun kun gnagsårplaster (ikke glem!!!), å ordne med post og å lage kartet helt ferdig. Det siste har hun hittil brukt 30 timer på. Har du noen sykt gode råd til Ingrid i siste liten? Gi beskjed. Det er også veldig hyggelig med lykkeønskninger, for eksempel på face eller Instagram.