Høyt, bratt og på gjengrodde stier

Den siste uka har Ingrid egentlig hatt mye ferie fra jobben som vandringskvinne. Ikke at hun har vært i ro, for det har hun overhodet ikke, men mer om det etterpå.

Siden forrige bloggpost har Ingrid gått fra Oppdal i halvannen dag gjennom Vinstradalen, og så opp til Dovre. Hun har også sneia Rondane. Ingrid forteller at hun nå har blitt skikkelig glad i å gå i fjellet! Og det skjønner jeg godt når jeg ser bildene hennes.

Denne posten blir en liten bildekavalkade, fordi norsk natur tar seg bedre ut på bilder enn med ord med mindre du er Åsmund Olavsson Vinje. Faktisk tror jeg jeg vil foreslå at du hører på Ved Rondane mens du leser videre.

«En nydelig soldag på vei inn mot Kongsvoll»

«Denne veien heter Vårstigen»

Ingrid lager sine egne ruter nå, og foretrekker å gå uten sti. Hun forteller også at det er sinnsykt vakkert over Dovre, at det må ha vært den fineste delen av hele turen. Med alle høstfargene, helt alene i naturen uten opptegna ruter, men innimellom på gamle gjengrodde stier og landeveier.

«Skjelettet av en snømann! Her lå det visstnok en halvmeter nysnø (noen sa 10 cm, andre en halvmeter, jeg velger å tro på det mest ekstreme) bare tre dager før jeg kom vandrende»

«På vei mot tettstedet Dovre»

Før hun nådde tettstedet Dovre hørte hun skudd i fjellet og møtte på masse folk og fuglehunder. Var det rypejakt? Neida, det var NM i jakthund! De skjøt med løsskudd da, og Ingrid syntes det var litt gøy å se på.

På Dovre ble hun henta av faren sin! Ingrid tok en fridag (hoppa rett og slett over over etappen Dovre – Selsvåg) og dro sammen med pappa Arne til Vågå. Dit drar han av og til for å forske på mose. Pappa Arne er nemlig pensjonert insektsforsker og nå hobbymoseforsker! Han har også en spesiell måte å lete etter dvergmose på, han drar rett opp når han ser at for eksempel bergarten, vinkelen og sola er riktig, eller som han sier: Hvor hadde han likt seg om han var mose? (Jeg finner ikke bilder av dvergmose på google, men Ingrid sier at man kan nesten ikke se det uansett…) Det resulterte i at fridagen til Ingrid ble tilbragt i bratte fjellvegger, som var litt skummelt, men mest veldig trivelig.

Fridag for å lete etter mose med pappa

Ellers rakk Ingrid også å være innom det berømte bakeriet i Lom, og på restaurant.

Torsdag kveld kom Ingrid inn til Sør-Fron kommune. Hun fulgte Pilegrimsleden inn dit, og til nærheten av den gamle stor-gården Sygar Grytting. Det var begynt å bli mørkt og ingen sjans til å finne en teltplass, men hun gikk til en campingplass, eller, mer en koselig gammel gård med stor frukthage. Overnattingen var stengt for vinteren, men det var folk der så hun. Ingrid banka på døra, men de hørte det ikke. Hun banka på vinduet, og da ble de dritredde, men en bestemor åpna ytterdøra. Ingrid tok på seg sitt mest uskyldige ansiktsuttrykk og unnskyldte for at hun forstyrra. Bestemora forbarma seg over Ingrid, og hun fikk slå opp telt i frukthagen og spise så mye rips og frukt hun ville. En gutt på kanskje åtte år kom da løpende ut i dress og slips og ropte: «Du kan få bo gratis en av hyttene!» Så viste henne og rundt i hagen og til hytta han syntes var den koseligste. Ingrid satte umåtelig pris på den unge gjestfrie verten og lillebroren hans.

Når jeg snakket med Ingrid fredag kveld var hun på Ringebu, og der har hun jaggu hatt litt fri igjen. Ingrid har opplevd Ringebu (litt), vært på utstillingsåpning i et galleri, på bakeriet på Ringebu, lagd mat og chilla, og havna litt på etterskudd i løypa på grunn av kjærestebesøk. Knis.

De to siste dagene inn mot Ringebu var harde, uinspirerende og med grusvei og dårlig vær. Høydepunktene de siste dagene besto i å møte på gårdsdyr, og hun ble overfalt av villsau! Ingrid sto ved et postkassestativ og spiste sjokolade og så på kartet, så kom en villsau og dulta borti henne. Den hadde nok hørte sjokoladeposelyden og sneket seg inntil henne uten at hun merka det. Da Ingrid snudde seg sto det 12 snikende sauer helt inntil henne. Ninjasau! Hun møtte også mange koselige hester som kom løpende for å hilse på, og også høner og kaniner i bur.

Nå har Ingrid kjærestebeøk i Lillehammer, det virker altså som at vandringskvinnetilværelsen blir stadig mer sivilisert jo nærmere Oslo hun nærmer seg. Formen er god, bortsett fra litt vondt i et ene kneet, fordi hun har gått mye på asfalt de siste dagene fra Ringebu. Det var nesten bare asfalt i tre mil! Det er heller ikke så mange valgmuligheter på teltplassfronten langs veien, så Ingrid skal begynne å spørre om å få telte i hagen til folk. Andre vandringsfolk og syklister gjør visst det, og det er visst mest trivelig. Det var forresten utrolig hyggelig å bo hos foreldrene til hennes kamerat Kim, som også gikk to mil sammen med henne tirsdag! En veldig trivelig overraskelse. Foreldrene hans hjalp henne med å finne rute, og de serverte kake og pizza, og spanderte til og med hotell på Gjøvik! For noen folk altså! Ingrid synes det overveldende mange hjelpsomme og hyggelige folk langs Norge på langs.

I morgen tidlig skal hun fortsette til Biristrand og mot Gjøvik, hvor hun håper å være om to dager. Det blir dessverre asfalt hele uka… Men mer kronglete stier nærmere Oslo!

Hun tenker på at nå er det litt lite eksotisk som skjer framover,  med tanke på at hun stadig nærmer seg Oslo og mer og mer sivilisasjon. Men man vet aldri, Ingrid har jo lært at det er umulig å forutsi hva som skjer på veien.

Teltplass ved E6!

Reklame

Høst, tyver og kjærlighet

Ingrid håpet på å rekke valgvake i Trondheim, men i lang tid var jeg bekymra for at det ikke gikk noe framover, fordi hun sto stille på GPS-dingsen. Så fikk jeg denne meldinga:

Selvfølgelig klarte hun det!!

Siden valgkamp og valgvake er unntakstilstand, og dagene som fulgte gikk med til selvpleie og sorgterapi over manglende regjeringsskifte, fikk jeg ikke fulgt opp hvordan veien til Trondheim hadde vært. Men Ingrid fikk være med på valgvaka, og hun fikk møte Iona.

Nå gikk veien videre sammen med Iona, men de merket snart at Pilegrimsleden feil vei er ingen god idé. Den er jo merka for å gå til Trondheim, så de første to dagene gikk de 6 km feil, de rota seg inn på en åker, og de fulgte etter merkinga til den lokale fjelltrimmen og fikk en fin tur, men altså ikke den veien de skulle.

Under Ionas første natt i telt opplevde de innbrudd! Ingrid våkna av at teltet rista, og hun hørte store klør som skrapte på teltduken. Ingrid prøvde å skremme dyret bort, men skrapinga kom tilbake før det forsvant igjen. Så hørte hun et hyl som hørtes ut som en blanding mellom trist hund og sjøfugl. Ingrid tenkte at det måtte være en rev. Etterpå sovna hun med The Fox på hjernen.

Dagen etter sa Iona at hun hadde hørt revelyder tidligere på natta, og også lyden av et stort dyr som drakk fra bekken ved siden av teltet hennes. Iona lurte på om de burde henge opp matposene i et tre, i tilfelle bjørn. Det gjør de visst i USA. Reven hadde i tillegg til å lage litt spetakkel, greid å få labben inn under teltduken, laget et lite hull i matposen og dratt ut nesten en hel pose med vaniljesaus.

Det var en vaniljesaustyv!

 

Ingrid og Iona fant de ut at de skulle drite i hele Pilegrimsleden, og kom seg opp på fjellet. Selv om det betydde et par store omveier var det mye lettere å gå.
De møtte en hyggelig mann som visste om en snarvei, og de fikk også en kjempefin dag på fjellet. Mannen som het Erik viste seg å være leder av historielaget i Løkken. Han rakk dessverre ikke å fortelle noen historier, men de fikk bo på en fin gård der som historielaget eide. Så bar det opp på fjellet igjen og fulgte ikke egentlig noen faste stier, men det var nydelig tur.

Og så en dag var det plutselig høst. Ingrid legger ut om hvor nydelig og idyllisk alt var, og selv om jeg tror på henne mistenker jeg at det hele også er farget av en liten rosa sky.

Fra Skjerven haika de til Berkåk, for at Iona skulle tilbake Trondheim og så til England, og for at Ingrid kunne ta i mot besøk fra kjæresten sin der. Ja, du leste riktig. Ingrid må være den eneste i verdenshistorien som har klart å få seg kjæreste mens hun har gått Norge på langs!! Og han har på sin front vært passe opptatt med å spille banjo og bedrive valgkamp i Møre og Romsdal. Men alt er mulig med kjærlighet og sosiale medier. Og nå tok Lage toget i 6 timer hver vei for å være sammen med henne i 20 timer! Jeg dåner.

Etter et romantisk døgn i Berkåk, var Ingrid så forelska at hun var ør i hodet, og klarte å glemme både teltplugger, kompass, lommebok og mobil. Herregud.

Heldigvis fikk hun praia inn en tilfeldig bil med folk som viste seg å kjenne en bussjåfør som kjente bussjåføren som kjørte bussen hvor Ingrid hadde glemt igjen lommebok, kompass og mobil. Hun fikk avtalt å møte bussjåføren, og i mellomtiden fikk hun bli med disse folkene hjem og spise pannekaker med blåbær. Hun fikk også med seg tips om ei hytte hun kunne sove gratis. Dagen etter gikk hun først gjennom skog, og så over fjell, og så langs en grusvei. Da jeg snakket med henne på torsdag hadde hun slått opp teltet sitt gratis på Oppdalsporten, og like greit spikka seg nye teltplugger.

Ingrid sier hun har hatt veldig mye flaks i det siste, for å si det sånn. Og det føles som om lykken smiler for tida. Ingrid har absolutt trua på å nå Oslo innen 13. oktober, og nå har hun jo også en ekstra incentiv til å komme seg fortest mulig fram! Hun kan fly on the wings of love hele veien til Tjøme! Høhøhø ❤

Gode venninner på tur

Da Ingrid var tåkefast

Torsdag 31.08.17:

 

Trivelige Trøndelag

Det var så ekstra godt å lese gjesteblogginnlegget fra Ingrid, etter ukesvis med mye jobb og styr og litt dårlig samvittighet for å ikke følge opp bloggen, eller ordentlig høre om hvordan hun har det. Også ekstra godt fordi det er så fint å høre Ingrid fortelle med sine egne ord og malende beskrivelser. Nå gleder jeg meg til en hektisk periode er over og jeg og Endre kan ta noen dager fri og gå sammen med Ingrid et stykke på turen. Forhåpentligvis når hun nærmer seg Oslo, og helst når hun har bursdag.

Siden sist har Ingrid gått over Børgefjell. Synnøve og Ingrids blogg beskriver den turen godt på bloggen sin. Der fikk hun være kartleser, og plukk massevis av multer, kantarell og steinsopp. Mette (moren til venninna til Synnøve som de gikk sammen med) hadde med uendelige mengder mat, sjokolade og tørka frukt, så de har visst levd i sus og dus der oppe. Jeg tenker på hvordan forholdet vi har til mat og luksus og overflod kan forandre seg når man lever med knapphet. Ingrid må fysisk bære med seg all maten sin på ryggen. Da blir en ekstra sjokolade, bært av noen andre, stor luksus.

Sjølplukka steinsopp og kantareller, i tillegg til multebær og godsaker fra Mette; en herlig treretters.

Koselig på Børgefjell

Etter Børgefjell gikk de innom Røyrvik, og bodde på en veldig koselig plass der de fikk slå opp telt i noen sin hage. Litt sært, men trivelig.

 

Fra Røyrvik fortsatte Ingrid videre alene. Hun har gått langs bilveien (av grus), med veldig idylliske omgivelser, gårder og kyr. Hun har forresten ikke egentlig sett så mange dyr på turen. Bare endel reinsdyr, ca 20 sauer, noen ryper, fjello (en fugl jeg ikke finner på internettet), heilo, syv frosker og en rev. Og nå ku da.

Så Ingrid har siden sist spist masse bra mat, og lagt på seg litt, og så er det fint å ha masse selskap. Turen over Børgefjell var som en motsetning til da hun var halvveis. Da alt var dritt. Da var det demotiverende å tenke at nå har hun godt så sykt langt, og det er ennå like langt igjen. Jeg tenker at dagsform og vær har mye å si for om glasset er halvfullt eller halvtomt her. Nå er hun kommet over den kneika. Da jeg snakka med Ingrid sist var hun veldig godt motivert!

Turens første trønder! I båt over Namsvatnet, ut av Børgefjell

Da Ingrid kom til Kvelia i Lierne kommune ramla hun over ikke mindre enn en slags festival. Altså med lavvu med salg av tørkakjøtt, mjukbrød og øl, dansefest hver kveld, og selfølgelig et eget friluftsteater med visning hver dag, skrevet av en svært lokal manusforfatter. Siden Ingrid er kjendis (eller ihvertfall fordi folk tydeligvis alltid tar veldig godt i mot vandringskvinner og -menn) møtte Ingrid folk som gav henne både gratis billett til spelet, middag, ullsåler fra Kvelibua (det får visst alle som går norge på langs), øl og full festivalpakke. Snakk om gjestfrihet i Trøndelag!

Slik beskriver Ingrid spelet, eller teaterforestillingen, «Pe-Torsa»:

Handlingen er satt til 50 tallet og en gård der i bygda. Det handler om ordføreren og folk i bygda, og hvert år får vi se en ny episode av forestillingen som til nå har blitt satt opp siden 2000. Og dette var altså episode 18. Hovedpersonen hadde fått hjernerystelse og var blitt veldig surrete. Det er et veldig tøysete spel, med mye ordspill og fjas med strutser og forsvunnede hester som dukker opp inne i huset bak vedkassa. Biskopen skulle komme på besøk, og så var det noen med ei dame med munn og klovsyke. Så da kom det folk i smittevernsdrakter for å rydde opp, og så dukka plutselig Aleksander Rybak opp og spilte Fairytale mens folk i smittevernsdrakter spraya hele området mot munn og klovsyke. En viktig del er at de har også masse 50-tallskjøretøy som kjører fram og tilbake. Det høres ut som en handling der alle de gode ideene som kommer opp får være med.

Mellom forestillingene var det sykt masse folk på veien, så Ingrid fikk skyss til en sjokoladefabrikk i Nordli. Der fikk hun spise sjokolade. Hun har også vært innom et gårdsysteri i Røyrvik og spist og prisvinnende brie. Ingrid får generelt mye gratis greier fordi hun går Norge på langs. «Skikkelig koselig», synes hun det er.

Denne siste uka har det ikke vært noen stier å følge, hun må finne veien selv med å bruke kart og kompass. Heldigvis har hun lært det tidligere på denne turen.
Ingrid tenker å nå Meråker på under ei uke. Hun skal rekke Trondheim før valgdagen! For da kommer bestevenninna hennes fra London! Og da skal hun på valgvake. Den 12. reiser hun derfra sammen med henne. Det håper jeg virkelig hun rekker. Akkurat nå synes jeg det ser litt mørkt ut, siden hun fortsatt er i Sjækerfjella (hun kan være nærmere, men uten GPS-dekning da), og noe av grunnen til det er at hun møtte på tjukk tåke og tok en veldig riktig avgjørelse på å holde seg i ro (i stedet for å kanskje brekke en ankel på grunna av dårlig sikt).

Ingrid har oppi alt dette også rukket å forhåndsstemme. (Det må du også, om du har bestemt deg!)

Lokal deilig sjokolade fra Nordli!

 

I dag har Ingrid gått 1000 kilometer!

Kan jeg bare si at jeg synes Ingrid er helt rå?

I morgen, mandag 31. juli har Ingrid vært på tur i to måneder. Hun bærer med seg alt hun trenger, og det er altså skikkelig tungt. I dag ankom hun Čalalveshytta (Tjalalveshytta) sørøst for Fauske i Nordland, og etter alle åremerker å dømme (type GPS) har hun nå gått hele 1000 km.

1000 kilometer og like blid!

Jeg bet meg merke i at Ingrid i gjesteblogginnlegget skriver at hun ikke liker seg særlig i fjellet (men at det jo er kjekt å finne ut av). Likevel, når jeg nå spør hvordan det har vært å gå i det siste, forteller hun at etter at hun kom inn i Sverige dag 51, var fjellet en stor opptur. Terrenget var deilig, været var nydelig, knærne var gode, hun møtte trivelige folk og det gikk i rasende god fart med opptil tre mil per dag! Sverige hadde nydelige blanke innsjøer, med fjell som speilet seg i dem. Sverige hadde mange fine skyer og sinnsykt vakre kvelder med rosa og gylden himmel.
Så, kom hun inn til Norge igjen, rett nord for Sulitjelma. Og møtte en helt annen vandretilværelse. Snø, gjørme, myr, bekker og elver som var vanskelig å krysse, hauger og bakker og vondt i knærne. Hun brukte tre timer på å gå to kilometer. Da hadde hun havnet i et hull like dypt som beina, vandrestavene var bøyd til det ugjenkjennelige, og den ene brakk da hun forsøkte å rette den ut. Hun gav opp elvekryssingen, slo opp teltet, og er det greit å si at hun gråt en skvett? Ingrid var sur. Konklusjon: Sverige er topp, Norge er dritt.

Men, rett skal være rett, alt er jo ikke dritt. Turstiene er helt fantastisk mye bedre merket her enn andre steder. Så Sulitjelma og Omegns Turistforening: Grattis, og godt jobba!
Det er frivillige i DNT som sørger for at turgåere i hele landet kan ha trygge merkede stier å gå på, samt vedlikeholdte og velutstyrte hytter å besøke. Egentlig vil jeg skrive et eget innlegg om hvor flott DNT er en annen dag.

For Ingrid, som er særs positiv og tydeligvis har enorme mengder med god karma lagra opp, er oppturene aldri langt unna. I går på Ny-Sulitjelma fjellstue møtte Ingrid et ektepar som GAV HENNE GÅSTAVENE SINE! De hadde hatt dem i seriøst 15 år, men valgte å forbarme seg over en ung vandringskvinne, og nå eier altså Ingrid dem. Ikke verst med staver med en lang historie, og ikke verst å spare tre dager på å ta bussen tur/retur Fauske for å kjøpe nye.

Apropos folk som er flotte: I går kom Ingrid til Sulitjelma, og møtte igjen Ingrid og Synnøve som har fått bo i to dager hjemme hos ei hyggelig dame. Denne dama (som jeg ikke vet hva heter) laget dem verdens beste panerte fiskerett med fenikkel, fetaost og fløte, med poteter og genialt smør (hemmelig oppskrift). Luksus! Og et godt avbrekk fra real turmat med potetmos, som Ingrid nå brekker seg av hver gang hun prøver å spise det (mamma Randi, ikke send flere!).

Formen er helt på topp, bortsett fra at knærne ble vonde igjen i Norge. Ingrid føler seg sterk og sprek, og det er dritgøy fordi det har hun aldri gjort før. Dessuten er Ingrid immun mot mygg (!!) What?! Men selv om hun ikke klør av stikkene er det fortsatt plagsomt mye mygg. En kveld ville hun sitte å se på den nydelige utsikten, men utsikten var blokkert av mygg (seriøst). Myggen er overalt om kvelden, de havner i munnen, i kontaktlinsene, de suger på sokker, de flyr i skvadroner og er generelt ekle og mange.

Heldigvis kler ingen en mygghatt så godt som Ingrid

Det har generelt vært varmt den siste etappen, og Ingrid har kunnet gått fort og i lite klær. Folk hun har gått forbi har heia på henne, og kanskje trodd hun er med i en konkurranse. Jeg ser for meg Ingrid som ultramaratonløper i en syk gren hvor de bærer 25 kg på ryggen.

Ingrid avslører at hun prøver å komme fram til Oslo til bursdagen sin den 11. oktober. Da må hun gå fort, ca 20 km om dagen. Jeg har trua! Vi håper også at knærne holder helt til verdens ende. Du skal få massasje- eller spabehandling i bursdagsgave når du kommer fram, Ingrid.

Helt til slutt, en liten mind fuck angående midnattssola: Sola gikk faktisk ned for første gang da Ingrid var i Abisko, 18. juli. To dager senere tenkte Ingrid at shit, dette er jo dag tre av turen min, ikke 52. Hahahaha.

Du er en vandringskvinne ca nå, Ingrid. Gratulerer!

Sakte men sikkert på vei mot Kautokeino

Marilyn Monroe i kofte. Street art fra Karasjok, hvor Ingrid kanskje spiste ei dårlig bensinstasjonpølse.

Lørdag morgen var Ingrid i form igjen, i alle fall var hun ikke kvalm så hun var tidlig oppe og på igjen, og i overraskende godt humør. Senere ble hun derimot kvalm igjen, og det er hun fortsatt… Hun har heller ikke klart å spise noe, og etter å ha gått kjempelangt lørdag var hun derfor helt utmatta da hun kom til Jergul AstU. Jeg skjønner innmari godt at ikke Ingrid orka ei natt i teltet da, og selv om de så litt overraska ut da hun kom traskende seint på kvelden fikk hun ei campinghytte med fasiliteter.

Søndag var ikke akkurat tidenes dag det heller, og hun var sliten og gikk ikke særlig langt. Ingrid kom seg likevel til en slags fjellstue. Etter å ha snakka med noen bak et nummer på en lapp på hytta, fikk hun en sms med nøkkel og beskjed om å føle seg som hjemme (det lå virkelig en laptop og lada der og det var akkurat som å være hjemme hos noen).

Ingrid klarer å se kul ut selv om hun er dritdårlig og har spydd.

Ingrid innrømmer at humøret ikke har vært på topp hele tiden de siste par dagene. Men hun har møtt masse hyggelige folk, og i alle fall sett en del rein. Rein er også så morsomme når de løper, de vingler sånn med beina. Rett etter at et vinglete reinsdyr sprang forbi Ingrid (jeg ser for meg at det så sånn ca slik ut), kom det ei dame bort, hun var ute å lette etter rømt rein. Hun ble gående å prate et stykke langs veien, og gjorde dagen til Ingrid et godt hakk bedre.

Det er også kjempetrivelig for Ingrid å ha fått så mange hyggelige meldinger fra folk hjemme! Og fra folk som hun har møtt på veien og som lurer på hvordan det går. Jaggu er det også stadig vekk noen nye kjente som kjører forbi langs veien, opptil flere ganger hver!

Været er kjempefint! Men siden Ingrid ikke orka bestod mandagens middag av Polly småsulten med nøtter og tørka frukt, som Børge har dumpstra (tusen takk Børge, det var en høydare!). Selv om hun bare orka den tørka frukten. Jeg håper hun får matlysten tilbake snart, altså. For å gå skikkelig i detalj, så har hun spist byggknekkebrød og en liten posjon fruktsuppe også.

Siden Ingrid har akseptert at skjebnen om dagen er å gå langs veien har det elsk/hat-forholdet også blitt ganske greit igjen, og dessuten slipper hun jo å navigere i terreng. Altså, hun har blitt dritgod på å gå langs vei, og til å bedømme god gruskant vs dårlig gruskant! Jeg tipper at navigering i terreng også blir en skill etterhvert.

I går fant hun seg en kjempefin teltplass, og i dag tar hun heldigvis vare på seg selv og haiker. Nå sitter hun på med noen som skal slippe henne av ca 3 mil uttafor Kautokeino. På SPOT-GPS’en går det innmari fort akkurat nå, vel fortjent etter noen ganske trege dager. «Drømmen om Kauto», og berømte Kautokeino hotell, kommer stadig nærmere!

Kjempefin teltplass! (Dette er natt til 13. juni, men kan representere nattas fine plass også) Snart i Kauto!

 

Tjuvstart

Ingrid har jaggu starta en dag tidligere enn planlagt!
Etter en lang natts søvn og massevis av frokostbuffet på Hurtigruta nærmest sprella hun av iver og bestemte seg for å bare sette i gang så fort hun kom seg opp til Nordkapplatået. Hun kom fram til Honningsvåg tidligere enn planlagt, kasta seg på bussen og besteg Europas nest nordligste(!?) punkt rett etter lunsj i dag, onsdag.

For å starte med begynnelsen, så reiste Ingrid med tog til fra Tjøme til Bergen søndag, lagde film hele mandagen, fløy til Tromsø grytidlig tirsdag (05.15 på flybussen, angra på øl med venner kvelden før), møtte på drittvær i Tromsø, men fant huset hun bodde i på 80-tallet og møtte stesøstra si. Deretter tok hun Hurtigruta nordover fra Tromsø mot Honningsvåg og sovna velfortjent klokka 20 etter en stor middag.

I dag våkna hun til vindmøllepark på ene siden og storhavet på den andre, og klokka 13.30 ca i dag tok altså vår heltinne, vandringskvinnen, sine aller første skritt på den lange lange ferden sørover igjen.

Kjempegod stemning på dag 1 altså! Dessuten er Ingrid kjendismateriale hvor enn hun går. Da hun spurte reiselederen på Hurtigruta om bussen til Nordkapp gav han henne like greit et norsk flagg og annonserte over høyttaleren at «Ingrid skulle gå Norge på langs». Det var derfor ikke få båtturister som ville ønske henne god tur da hun var i gang! Hun forårsaket lang kø på E69 da en danske stoppet og hadde svært mange spørsmål. I Finnmark er heldigvis folk tålmodige. En gjeng med sveitsere ga henne også en sveitsisk kake, og folk både tutet og vinket mens hun trasket avgårde.

Ferden videre byr derimot allerede på utfordringer! En same fortalte at det er helt umulig å gå over Finnmarksvidda nå, på grunn av snø og vått vær (begge deler?). Ingrid må altså kanskje gå langs veien helt til Kautokeino.

I morgen må altså Ingrid ta stilling til hva det betyr, hvorvidt dette er en omvei eller ikke, om hun skal gå langs R92 eller R93, eller finne på noe annet, og om hun skal kjøpe lettere sko…

Men akkurat nå! Nå nyter hun livet i den aller første campen, med sveitsisk kake til forrett og frysetørka chicken korma til middag, midt i Finnmark.