Noen litt vage minner fra Nord-Trøndelag

28. august – 2. september

Jeg burde kanskje skrevet om dem med en gang, for de tre siste dagene i august og de to første i september husker jeg nå som en drøm av lyng og mose. Det må ha regnet, for jeg hang teltet og klærne mine til tørk i en åpen stue jeg fant på en nedlagt gård, men jeg kan ikke se for meg hvordan regnet var, eller hvor mye – jeg husker bare vakre skyer i en stor, åpen himmel over et merkelig, trøndersk landskap. Myrene, fritatt fra tyngdekraft, lå i bratte bakker som er unike for akkurat dette området. I høyden gikk jeg opp og ned i det jeg tror heter “paralelldaler”; alltid opp eller ned, aldri flatt bortover. Noen ganger var det skog, eller et og annet furutre i silhuett mot himmelen.

IMG_0665.JPG

Jeg møtte ikke et eneste menneske, men følte meg ikke ensom et sekund. Jeg sang mye, og lo ofte av ting som frosker eller ekstra krokete trær. Det var ingen stier å følge og en gang i blant gikk jeg ned i feil dal, eller rundt feil vann, men det gjorde ikke så mye. Jeg fant frem dit jeg skulle, og rakk alltid å slå leir før det ble mørkt.

IMG_0688.JPG

2. – 10. september

Etter fem dager hørte jeg latter i en bjørkeskog. Jeg fulgte lyden og fant en inngjerdet, firkanta gressplen med to små hytter på, midt i en lysning. To damer ropte hallo og “du har vel fem minutter?”, og en mann ropte “gjerdet er for å holde sauene ute” og pekte mot grinda. Jeg fikk sitte ved et bord midt på plenen, mens damene løp frem og tilbake mellom bordet og hver sin hytte og hentet brødskiver, kaffe, brus og masse pålegg. Jeg kunne nesten ikke tro hvor heldig jeg var! De lagde til og med bål og stekte et par pølser til meg, og før jeg gikk videre viste de meg avisa, hvor det stod at det var meldt sol.

IMG_0677.JPG
Topp stemning hos denne gjengen.

Et par timer senere kom jeg til et vann hvor to nakne menn med skjegg ropte “to sek!”, og jeg ventet bak et tre til de hadde kledd på seg. De inviterte meg på middag senere på kvelden, da vi fant ut at vi skulle bo på nabohytter på gården Holden like ved. “Kokken er der ute” sa de, og pekte på en bitteliten robåt midt på vannet. “Han er proff”.

Til middag var det grillet rådyrbiff, fancy saus, gulrøtter bakt over bålet med smør, sitron og cayennepepper, brokkoli med trøffelsalt, og fenikkel og poteter, og løk som hadde ligget i glørne og blitt myke. Jeg fikk øl og akevitt og fire venner fra Trondheim som jeg ikke husker navnet på. Dagen etter fikk jeg frokost i sola, før jeg fulgte en gammel telefonlinje over fjellet til gården i Gaundalen, hvor bonden pekte ut en snarvei som sparte meg fem mil.

I bygda Vera fikk jeg dekning på telefonen rett ved innkjørselen til en gård, og satt bak postkassestativet og sendte forelskede meldinger til Oslo da en mann kom bort og spurte om jeg ville bo gratis i en nesten ferdigbygget DNT-hytte. Jeg fikk sitte på i traktoren hans til hytta og han låste meg inn og kjørte traktoren hjem, før han kom tilbake med en sekk ved, en lampe, en flaske saft, en lokalprodusert spekepølse, bananer, karbonader, bacon, smør og et nybakt brød fra kona. Jeg spiste til jeg fikk vondt i magen og sovnet på en madrass på gulvet.

IMG_0547

Det har ikke bare vært problemfrie dager og solskinn, altså. Mesteparten av tiden var det faktisk dårlig vær (jeg ble tross alt sittende fast i tåka i 24 timer), og terrenget har vært det tøffeste siden fjella i Troms. Men det går ikke lang tid før minner om slit og regn blir diffuse og ubetydelige, og dagene – i hvert fall de hvor jeg er helt alene – glir sammen til en grønn og gylden masse. Møter med dyr og mennesker husker jeg bedre. Det er vanskelig å glemme helt sinnsykt hyggelige folk, som de jeg har møtt i det siste, eller reinsdyr i tåka, eller frosker som hopper over støvlene mine, eller fjellryper som flyr opp fra buskene med en lyd som klinkekuler mot flisegulv.

Etter 101 dager på tur kom jeg frem til Trondheim. Da hadde jeg begynt å lure på om jeg har blitt til en unormalt heldig kvinne. Nå, to uker senere, er jeg hundre prosent sikker.

IMG_0707.JPG
Dag hundre-bildet

 

Reklamer

Trivelige Trøndelag

Det var så ekstra godt å lese gjesteblogginnlegget fra Ingrid, etter ukesvis med mye jobb og styr og litt dårlig samvittighet for å ikke følge opp bloggen, eller ordentlig høre om hvordan hun har det. Også ekstra godt fordi det er så fint å høre Ingrid fortelle med sine egne ord og malende beskrivelser. Nå gleder jeg meg til en hektisk periode er over og jeg og Endre kan ta noen dager fri og gå sammen med Ingrid et stykke på turen. Forhåpentligvis når hun nærmer seg Oslo, og helst når hun har bursdag.

Siden sist har Ingrid gått over Børgefjell. Synnøve og Ingrids blogg beskriver den turen godt på bloggen sin. Der fikk hun være kartleser, og plukk massevis av multer, kantarell og steinsopp. Mette (moren til venninna til Synnøve som de gikk sammen med) hadde med uendelige mengder mat, sjokolade og tørka frukt, så de har visst levd i sus og dus der oppe. Jeg tenker på hvordan forholdet vi har til mat og luksus og overflod kan forandre seg når man lever med knapphet. Ingrid må fysisk bære med seg all maten sin på ryggen. Da blir en ekstra sjokolade, bært av noen andre, stor luksus.

21150756_10155683454803256_1180045519_n
Sjølplukka steinsopp og kantareller, i tillegg til multebær og godsaker fra Mette; en herlig treretters.
21124264_10155683470293256_855488533_n
Koselig på Børgefjell

Etter Børgefjell gikk de innom Røyrvik, og bodde på en veldig koselig plass der de fikk slå opp telt i noen sin hage. Litt sært, men trivelig.

 

Fra Røyrvik fortsatte Ingrid videre alene. Hun har gått langs bilveien (av grus), med veldig idylliske omgivelser, gårder og kyr. Hun har forresten ikke egentlig sett så mange dyr på turen. Bare endel reinsdyr, ca 20 sauer, noen ryper, fjello (en fugl jeg ikke finner på internettet), heilo, syv frosker og en rev. Og nå ku da.

Så Ingrid har siden sist spist masse bra mat, og lagt på seg litt, og så er det fint å ha masse selskap. Turen over Børgefjell var som en motsetning til da hun var halvveis. Da alt var dritt. Da var det demotiverende å tenke at nå har hun godt så sykt langt, og det er ennå like langt igjen. Jeg tenker at dagsform og vær har mye å si for om glasset er halvfullt eller halvtomt her. Nå er hun kommet over den kneika. Da jeg snakka med Ingrid sist var hun veldig godt motivert!

21150725_10155683471688256_2033774119_n
Turens første trønder! I båt over Namsvatnet, ut av Børgefjell

Da Ingrid kom til Kvelia i Lierne kommune ramla hun over ikke mindre enn en slags festival. Altså med lavvu med salg av tørkakjøtt, mjukbrød og øl, dansefest hver kveld, og selfølgelig et eget friluftsteater med visning hver dag, skrevet av en svært lokal manusforfatter. Siden Ingrid er kjendis (eller ihvertfall fordi folk tydeligvis alltid tar veldig godt i mot vandringskvinner og -menn) møtte Ingrid folk som gav henne både gratis billett til spelet, middag, ullsåler fra Kvelibua (det får visst alle som går norge på langs), øl og full festivalpakke. Snakk om gjestfrihet i Trøndelag!

Slik beskriver Ingrid spelet, eller teaterforestillingen, «Pe-Torsa»:

Handlingen er satt til 50 tallet og en gård der i bygda. Det handler om ordføreren og folk i bygda, og hvert år får vi se en ny episode av forestillingen som til nå har blitt satt opp siden 2000. Og dette var altså episode 18. Hovedpersonen hadde fått hjernerystelse og var blitt veldig surrete. Det er et veldig tøysete spel, med mye ordspill og fjas med strutser og forsvunnede hester som dukker opp inne i huset bak vedkassa. Biskopen skulle komme på besøk, og så var det noen med ei dame med munn og klovsyke. Så da kom det folk i smittevernsdrakter for å rydde opp, og så dukka plutselig Aleksander Rybak opp og spilte Fairytale mens folk i smittevernsdrakter spraya hele området mot munn og klovsyke. En viktig del er at de har også masse 50-tallskjøretøy som kjører fram og tilbake. Det høres ut som en handling der alle de gode ideene som kommer opp får være med.

Mellom forestillingene var det sykt masse folk på veien, så Ingrid fikk skyss til en sjokoladefabrikk i Nordli. Der fikk hun spise sjokolade. Hun har også vært innom et gårdsysteri i Røyrvik og spist og prisvinnende brie. Ingrid får generelt mye gratis greier fordi hun går Norge på langs. «Skikkelig koselig», synes hun det er.

Denne siste uka har det ikke vært noen stier å følge, hun må finne veien selv med å bruke kart og kompass. Heldigvis har hun lært det tidligere på denne turen.
Ingrid tenker å nå Meråker på under ei uke. Hun skal rekke Trondheim før valgdagen! For da kommer bestevenninna hennes fra London! Og da skal hun på valgvake. Den 12. reiser hun derfra sammen med henne. Det håper jeg virkelig hun rekker. Akkurat nå synes jeg det ser litt mørkt ut, siden hun fortsatt er i Sjækerfjella (hun kan være nærmere, men uten GPS-dekning da), og noe av grunnen til det er at hun møtte på tjukk tåke og tok en veldig riktig avgjørelse på å holde seg i ro (i stedet for å kanskje brekke en ankel på grunna av dårlig sikt).

Ingrid har oppi alt dette også rukket å forhåndsstemme. (Det må du også, om du har bestemt deg!)

21148300_10155683487663256_1929311112_n
Lokal deilig sjokolade fra Nordli!

 

Brev fra Hattfjelldal

Hei Kristin!

Nå har jeg kommet til Hattfjelldal, etter noen dager med mye opp og ned både når det gjelder terreng og humør. Og vet du hva? Jeg er halvveis på turen! Det er litt rart å tenke på egentlig. Når jeg er sliten og det regner, føles det uendelig lenge siden jeg gikk fra Nordkapp, og uendelig langt til Verdens Ende. Men når stien er god og humøret på topp, kjennes det uendelig langt til Nordkapp og jeg blir skikkelig stolt og fornøyd.

 

IMG_0305.JPG
En god dag ser for eksempel sånn her ut

 

Her i området er det ikke telefondekning i det hele tatt. I bygdene er folk fremdeles avhengig av fasttelefon! Jeg er her med Ingrid og Synnøve akkurat nå, og vi er så heldige å ha blitt invitert inn på kaffe, kaker og wifi hos en kjempehyggelig dame som heter Britt.

IMG_0367
Stemningsrapport fra stua til Britt

 

Etter at jeg ringte sist, gikk jeg en dag aleine i regnet før jeg møtte på Ingrid og Synnøve igjen og slo følge med dem gjennom vakre Junkerdalen nasjonalpark, forbi svaberg og sandstrender og store, blanke vann, på gjengrodde stier og delvis utraste kjerreveier, opp en slalombakke, ut langs E6 og inn på en gammel rallarvei over polarsirkelen, hvor vi stekte sveler i kveldssola.

Vi tok en hviledag sammen på en luksushytte med strøm. Ingrid haika til butikken og kom tilbake med alt hun kunne bære av kalorier. Vi gjorde ikke annet enn å spise og vaske tøy. Sokkene måtte skylles ni ganger, vi gikk fram og tilbake til brønnen ute på tunet hele dagen.

IMG_0285.JPG
Polarsirkelsvelesteking

 

Jeg fortsatte videre aleine under dramatiske skyer, mellom snøflekkete fjell, over grønne, rullende sletter. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle si det, Kristin, men nå har det skjedd: jeg har blitt forelska i Fjellet. Ofte stopper jeg opp nesten uten å merke det, bare for å se på ett eller annet. Jeg motstår som regel fristelsen til å ta bilder, siden de aldri blir like fine som virkeligheten. Merker at jeg ikke har lyst til å prøve å beskrive det noe særlig heller, for jeg har endelig oppdaget den litt egoistiske gleden ved å ha en fin opplevelse helt for meg selv og bare la den skje og forsvinne uten å dele den med noen. Jeg har det så fint.

IMG_0309.JPG
Skjønner du hva jeg mener?

 

Men etter noen dager gikk jeg på en slags smell, og da var det ikke fint lenger i det hele tatt. Jeg begynte å sove dårlig om nettene, gikk rundt og var trøtt hele tida, ble sliten og gikk mye saktere enn vanlig. Det begynte å regne igjen og bakken ble tung og bløt. Hver dag gikk jeg kortere enn den forrige. Eller, det var i hvert fall sånn det føltes. Det ble kaldt og begynte å blåse. Motvind, selvfølgelig. En gang i blant gråt jeg små tårer av frustrasjon, eller bare fordi jeg syntes synd på meg selv. Følte meg som en treåring som ikke får det hun vil ha på butikken. Tror du det å gå aleine ute i naturen kan gjøre at man blir litt som et barn igjen? Et som er så lite at det ikke har lært seg at selvmedlidenhet ikke skal vises?

Søndag morgen møtte jeg plutselig Synnøve og Ingrid. De hadde vært på bygdefest og var i omtrent samme form som meg. Nå var det skikkelig godt å ha selskap igjen, selv om det jo egentlig er meninga at jeg skal gå aleine.

IMG_0346.JPG
Man blir glad av å være på besøk hjemme hos Synnøve og Ingrid

 

Og nå er vi altså her hos Britt, hvor vi har spist opp alle kakene og fått brødskive med ost og skinke og ekte tomater. I morgen fortsetter vi mot Bjørgefjell – Norges villeste nasjonalpark! Tror jeg går litt med de andre jentene her og, siden vi uansett skal samme vei.

Jeg håper du har det fint, og at jeg får dekning på telefonen snart sånn at vi kan ringes!

Hilsen Ingrid

PS. Synnøve og Ingrid blogger om sin (og litt min) tur på rusleturtillindesnes.com

IMG_0371.JPG
Foto: Ingrid Fredriksen

I dag har Ingrid gått 1000 kilometer!

Kan jeg bare si at jeg synes Ingrid er helt rå?

I morgen, mandag 31. juli har Ingrid vært på tur i to måneder. Hun bærer med seg alt hun trenger, og det er altså skikkelig tungt. I dag ankom hun Čalalveshytta (Tjalalveshytta) sørøst for Fauske i Nordland, og etter alle åremerker å dømme (type GPS) har hun nå gått hele 1000 km.

1000kmoglikeblid
1000 kilometer og like blid!

Jeg bet meg merke i at Ingrid i gjesteblogginnlegget skriver at hun ikke liker seg særlig i fjellet (men at det jo er kjekt å finne ut av). Likevel, når jeg nå spør hvordan det har vært å gå i det siste, forteller hun at etter at hun kom inn i Sverige dag 51, var fjellet en stor opptur. Terrenget var deilig, været var nydelig, knærne var gode, hun møtte trivelige folk og det gikk i rasende god fart med opptil tre mil per dag! Sverige hadde nydelige blanke innsjøer, med fjell som speilet seg i dem. Sverige hadde mange fine skyer og sinnsykt vakre kvelder med rosa og gylden himmel.
Så, kom hun inn til Norge igjen, rett nord for Sulitjelma. Og møtte en helt annen vandretilværelse. Snø, gjørme, myr, bekker og elver som var vanskelig å krysse, hauger og bakker og vondt i knærne. Hun brukte tre timer på å gå to kilometer. Da hadde hun havnet i et hull like dypt som beina, vandrestavene var bøyd til det ugjenkjennelige, og den ene brakk da hun forsøkte å rette den ut. Hun gav opp elvekryssingen, slo opp teltet, og er det greit å si at hun gråt en skvett? Ingrid var sur. Konklusjon: Sverige er topp, Norge er dritt.

Men, rett skal være rett, alt er jo ikke dritt. Turstiene er helt fantastisk mye bedre merket her enn andre steder. Så Sulitjelma og Omegns Turistforening: Grattis, og godt jobba!
Det er frivillige i DNT som sørger for at turgåere i hele landet kan ha trygge merkede stier å gå på, samt vedlikeholdte og velutstyrte hytter å besøke. Egentlig vil jeg skrive et eget innlegg om hvor flott DNT er en annen dag.

For Ingrid, som er særs positiv og tydeligvis har enorme mengder med god karma lagra opp, er oppturene aldri langt unna. I går på Ny-Sulitjelma fjellstue møtte Ingrid et ektepar som GAV HENNE GÅSTAVENE SINE! De hadde hatt dem i seriøst 15 år, men valgte å forbarme seg over en ung vandringskvinne, og nå eier altså Ingrid dem. Ikke verst med staver med en lang historie, og ikke verst å spare tre dager på å ta bussen tur/retur Fauske for å kjøpe nye.

Apropos folk som er flotte: I går kom Ingrid til Sulitjelma, og møtte igjen Ingrid og Synnøve som har fått bo i to dager hjemme hos ei hyggelig dame. Denne dama (som jeg ikke vet hva heter) laget dem verdens beste panerte fiskerett med fenikkel, fetaost og fløte, med poteter og genialt smør (hemmelig oppskrift). Luksus! Og et godt avbrekk fra real turmat med potetmos, som Ingrid nå brekker seg av hver gang hun prøver å spise det (mamma Randi, ikke send flere!).

Formen er helt på topp, bortsett fra at knærne ble vonde igjen i Norge. Ingrid føler seg sterk og sprek, og det er dritgøy fordi det har hun aldri gjort før. Dessuten er Ingrid immun mot mygg (!!) What?! Men selv om hun ikke klør av stikkene er det fortsatt plagsomt mye mygg. En kveld ville hun sitte å se på den nydelige utsikten, men utsikten var blokkert av mygg (seriøst). Myggen er overalt om kvelden, de havner i munnen, i kontaktlinsene, de suger på sokker, de flyr i skvadroner og er generelt ekle og mange.

mygghatt
Heldigvis kler ingen en mygghatt så godt som Ingrid

Det har generelt vært varmt den siste etappen, og Ingrid har kunnet gått fort og i lite klær. Folk hun har gått forbi har heia på henne, og kanskje trodd hun er med i en konkurranse. Jeg ser for meg Ingrid som ultramaratonløper i en syk gren hvor de bærer 25 kg på ryggen.

Ingrid avslører at hun prøver å komme fram til Oslo til bursdagen sin den 11. oktober. Da må hun gå fort, ca 20 km om dagen. Jeg har trua! Vi håper også at knærne holder helt til verdens ende. Du skal få massasje- eller spabehandling i bursdagsgave når du kommer fram, Ingrid.

Helt til slutt, en liten mind fuck angående midnattssola: Sola gikk faktisk ned for første gang da Ingrid var i Abisko, 18. juli. To dager senere tenkte Ingrid at shit, dette er jo dag tre av turen min, ikke 52. Hahahaha.

1000km
Du er en vandringskvinne ca nå, Ingrid. Gratulerer!

Norge på tvers!

 

IMG_0021.JPG
Havet!

Gjesteblogger: Ingrid

Den store dagen er her! Etter snart sju uker på tur har jeg krysset Norge fra svenskegrensa i øst til havet, dvs. enden av fjorden Rombaken, i vest. Før jeg begynte på turen og ikke ante hvordan det ville gå, sa jeg at jeg skulle være fornøyd så lenge jeg kom meg til Rombaksbotn, så dette er en viktig milepæl, i tillegg til at det jo er kult å ha gått Norge på tvers. Selve kryssingen var kort, bare 14,5 km nedover en gammel rallarvei. Men reisen hit har vært lang.

Siden Kristin har hatt noen travle uker, begynner jeg der hun slapp, i Kautokeino 23. juni.

 

Flaks og diamanter

For tre år siden begynte jeg å studere Miljø- og ressursfag ved Universitetet i Bergen. I en klasse på drøyt 15 var vi to som het Ingrid. Nå står vi begge to og fryser i den kalde vinden utenfor et hotell i Kautokeino, mens Ingrids venninne Synnøve fester en hunderyggsekk på den enorme grønlandshunden Daik. Synnøve, Ingrid og Daik er på vei mot Lindesnes, via Kilpisjärvi i Finland. Jeg også på vei til Kilpisjärvi, mangler både kart og villmarkserfaring og får dessuten høre at de andre jentene har funnet en snarvei som kan spare tre mil. Jeg tenker at dette er den typen flaks som bare skjer når man vet man er på riktig spor, og vi bestemmer oss for å slå følge i noen dager.

 

I det vi forlater bilveien vet jeg at det er nå den virkelige turen begynner. Asfaltukene er over og naturen venter. Det tar ikke en time en gang før jeg står med gjørme opp til ankelen i min første myr. Jeg tror jeg sier noe sånt som “dette er å leve!”, mens vi fortsetter innover i ukjent terreng.

IMG_6559.JPG
Livet, dere!

Ingrid og Synnøve er sterke og tøffe og ekte friluftsfolk. De lærer meg hvordan man bruker kart og kompass, hvordan man finner den tryggeste veien over en elv, hvordan en gassbrenner fungerer og hvordan man oppfører seg på en DNT-hytte.

IMG_6516
Se, så tøffe de er

Etter noen dager kommer vi til Reisadalen, en grønn eventyrdal hvor lukten av regnfriskt bjørkeløv får meg til å tenke på 17. mai og Griegmusikk. Og det har skjedd noe med elvene. De siste ukene har jeg vendt meg til å drikke lysebrunt smeltevann, men her er vannet med ett så klart at jeg ikke vet hvordan jeg skal beskrive det, blir bare stående og stirre ned i den travle strømmen. Er det hvitt eller blått? Ingen av delene. Jeg prøver å sammenlikne det med noe: «elvene her er krystallklare og triller som diamanter nedover steinura». Ikke bra nok. Noen dager senere kommer jeg fram til at jeg heller må bruke dette vannet som referanse. En gang i fremtida, når jeg ser en nesten ubeskrivelig vakker diamant eller noe, kommer jeg til å tenke på elvene i Reisadalen.

 

En ubehagelig snarvei

IMG_6579.JPGVi klatrer ut av Reisadalen via en bratt og mosegrodd fjellside, og kommer opp til en spektakulær utsikt og en skikkelig drittdag.

Det regner mens vi kaver oss gjennom kratt og over sleip steinur. Her oppe er det ingen stier. Vi vet hvor vi skal, men ikke helt hvordan vi skal komme oss dit. Flere ganger må vi snu og prøve igjen når vi ender opp på steder vi ikke klarer å komme oss videre fra. Tilslutt er vi så slitne at vi slår leir ved et lite vann, litt over halvveis fra målet for dagen.

Neste morgen våkner vi til tjukk tåke. Vi blir liggende i teltene våre i noen timer, men tåka blir også liggende. Vi bestemmer oss for å fortsette videre likevel. Det er en sørgelig og grå og tung dag. Når vi endelig kommer til finskegrensa dagen etter, og inn på trygge, merka stier, bestemmer jeg meg for å aldri ta en snarvei i fjellet igjen.

IMG_6575
Er uansett ikke så flink til å finne de enkleste veiene

Videre inn i Finland blir det bedre. Vi bor gratis i koselige og rene hytter, møter på pensjonister som har blitt flydd inn med helikopter, damer med små hunder og litauiske fiskere som gir oss røkt  grisefett med rugbrød, løk og 80% vodka. Når vi begynner å nærme oss sivilisasjonen blir det til og med sommervær. Vi når Kilpis etter ti dager og spiser burgere og dessert fra dessertbuffet til vi får vondt i magen.

IMG_0013
Synnøve, Daik, Ingrid og jeg

 

Hufsa

Jeg fortsetter videre alene. Noen dager møter jeg ingen andre mennesker, har ikke dekning på telefonen. Dette er det mest ensomme jeg har vært med på. En gang i blant hører jeg en heilo, eller ser en slags snipe eller noe på en stein et stykke fra stien. Jeg liker det best når det er flere fugler på en gang som sitter rundt omkring og piper til hverandre. Da føler jeg at jeg er i et slags samfunn. Ellers er vi jo bare to ensomme sjeler i samme situasjon, alene på fjellet uten noen å snakke eller pipe med.

Jeg tror ikke egentlig jeg liker å være på fjellet, nå som jeg har fått prøvd det litt. Landskapet her er ikke særlig innbydende eller koselig. Jeg går gjennom grunne, steinete daler. Vakler over steinur, kaver meg gjennom kratt, går forsiktig over lange, bratte snøskavler som overhodet ikke er til å stole på. Plutselig står jeg der i et hull og føler meg dum og sint mens skoene fylles med vann eller råtten snø.

Rundt meg ligger fjellene som store skip, dystre og blygrå. En topp ser akkurat ut som Hufsa, med lange, smuldrende skjørt av grus. Jeg skynder meg forbi. Bryter min egen regel om å alltid ha alle sansene skjerpa i naturen og hører på et Beyoncé-album oppover den bratteste bakken; synger med for full hals til deilige, sinte sanger.

En annen dag går jeg i tåke og striregn. Elvene har vokst seg store i løpet av natta og jeg må vade til over knærne flere ganger. En elv, som i følge kartet egentlig skulle ha vært to bekker, er så bratt og stri at jeg nøler lenge før jeg tør å gå over. Faller jeg i vannet her, farer jeg rett ned i en enda større elv som brøler advarende bak en sving. Da går det ille. Jeg løsner litt på sekken sånn at jeg skal kunne klare å ta den av meg under vann, klipser av nød-GPSen og fester den rundt håndleddet. Det går bra helt til jeg nesten er over, til tross for at jeg må gå i vann opp til knærne, som renner så fort at jeg ikke får til å sette ned stavene mine til støtte. Men så står jeg plutselig i en slags grop med vann opp til rumpa. Jeg klarer ikke holde balansen, men treffer en litt høyere, skrå stein med den ene foten. Får på en eller annen måte kommet meg opp, jeg aner ikke hvordan.

Jeg blir sittende lenge før jeg spiser litt sjokolade og fortsetter videre inn i tåka. Først utpå kvelden letner det og jeg stopper opp, puster, og legger merke til at jeg står i en eng av kremhvite reinroser. Nedover bakken står lysende gul snøsoleie, tuer med rosa fjelsmelle og blomstrende lyng. Helt nederst står en reinflokk stille og ser på meg et øyeblikk før de løper videre.

 

Oppsummering

I følge mine (hittil nokså ukorrekte) beregninger har jeg gått nesten en tredjedel av veien til Verdens Ende. Hva har jeg lært så langt?

Jeg har lært at jeg trives best  nedenfor tregrensa. Helst kanskje helt nede ved havet, i en hengekøye med en lettlest og spennende bok. Jeg har lært at jeg kan beholde fatningen selv når jeg er veldig, veldig redd, men at jeg mister den fullstendig etterpå og griner som en unge. Jeg har lært å lage te av bjørkeløv, å bruke mose som oppvaskklut, å huske å ta ut sålene når man skal tørke fjellstøvler. Lært at fugler er godt selskap og et bittelite telt kan føles som et ekte hjem når man ikke har annet over lengre tid. Jeg har lært å lese høydekurver på kart, å navigere gjennom myrer i tåke, og at Beyoncé er gull verdt i bratte bakker sent på kvelden. Og jeg har lært at jeg, tross ensomhet og drittvær og dystre landskap, elsker dette. Det er nitti, kanskje hundre dager igjen til Verdens Ende. La dem komme.

IMG_0012
Fjellstilen 2017, på vei inn mot Kilpis

 

PS: alle bildene etter Kilpisjarvi forsvant da jeg greide å tråkke på telefonen min, men sjekk gjerne ut @motverdensende på Instagram, hvor noen av dem overlevde. Og stikk innom bloggen til Ingrid og Synnøve: rusleturtillindesnes.com

 

 

Komplikasjoner i Kilpis!

Da Ingrid ankom Kilpisjärvi Turistsenter var ikke pakken med mat og kontaktlinser til turen videre kommet frem. Hun ringte hjem og fikk sjekket sporingen. Pakken hadde av en eller annen grunn blitt sendt i retur! Ikke kult! Ingrid er altså snart tom for kontaktlinser, og disse må hun bytte hver dag. Hun ser faktisk ikke en dritt uten dem. Med -6 på det ene øyet og -10 på det andre er synet så dårlig at hun knapt kommer seg fra senga til badet uten å snuble. Kilpis-Dividalen blir nok ikke noe enklere.

Etter konfigurasjon med dem hjemme er nå planen som følger:
– Nærmeste sted å kjøpe linser er Specksavers i Tromsø (dit er det 162 kilometer)
– I Tromsø har Ingrid kontakter (fra da hun bodde der på 80-tallet), og hennes gamle nabo Liv Berit er rekruttert som kontaktlinseinnkjøper.
– Liv Berit skaffer linser i morgen
– Ingrid prøver å sjarmere bussjåføren på ruta Tromsø-Kilpis til å ta med linsene på 07:30-bussen førstkommende tirsdag.

Bussen mellom Tromsø og Kilpisjärvi går kun om sommeren, så her har Ingrid flaks. Turen tar 3,5 timer.

buss tromsø kilpis
Illustrasjonsfoto av Nord-Norske avstander og kontaktlinsenes reisevei. Kilde: Google maps.

Med andre ord får Ingrid to ekstra hviledager i Kilpisjärvi før hun trasker videre på tirsdag, og det er jo bare kos! Disse skal brukes til å nyte sommerværet, spise masse mat og bade i innsjøen. Hun ser på det som en slags alternativ sydentur egentlig

hviledagKilpis
Ikke veldig kjipt med litt ventetid

Neste bloggpost kommer veldig snart, og skal handle om Ingrids opplevelser i ekte utmark og hennes nye ervervede vandringskvinne-ferdigheter!