Nå har jeg kommet til Hattfjelldal, etter noen dager med mye opp og ned både når det gjelder terreng og humør. Og vet du hva? Jeg er halvveis på turen! Det er litt rart å tenke på egentlig. Når jeg er sliten og det regner, føles det uendelig lenge siden jeg gikk fra Nordkapp, og uendelig langt til Verdens Ende. Men når stien er god og humøret på topp, kjennes det uendelig langt til Nordkapp og jeg blir skikkelig stolt og fornøyd.
En god dag ser for eksempel sånn her ut
Her i området er det ikke telefondekning i det hele tatt. I bygdene er folk fremdeles avhengig av fasttelefon! Jeg er her med Ingrid og Synnøve akkurat nå, og vi er så heldige å ha blitt invitert inn på kaffe, kaker og wifi hos en kjempehyggelig dame som heter Britt.
Stemningsrapport fra stua til Britt
Etter at jeg ringte sist, gikk jeg en dag aleine i regnet før jeg møtte på Ingrid og Synnøve igjen og slo følge med dem gjennom vakre Junkerdalen nasjonalpark, forbi svaberg og sandstrender og store, blanke vann, på gjengrodde stier og delvis utraste kjerreveier, opp en slalombakke, ut langs E6 og inn på en gammel rallarvei over polarsirkelen, hvor vi stekte sveler i kveldssola.
Vi tok en hviledag sammen på en luksushytte med strøm. Ingrid haika til butikken og kom tilbake med alt hun kunne bære av kalorier. Vi gjorde ikke annet enn å spise og vaske tøy. Sokkene måtte skylles ni ganger, vi gikk fram og tilbake til brønnen ute på tunet hele dagen.
Polarsirkelsvelesteking
Jeg fortsatte videre aleine under dramatiske skyer, mellom snøflekkete fjell, over grønne, rullende sletter. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle si det, Kristin, men nå har det skjedd: jeg har blitt forelska i Fjellet. Ofte stopper jeg opp nesten uten å merke det, bare for å se på ett eller annet. Jeg motstår som regel fristelsen til å ta bilder, siden de aldri blir like fine som virkeligheten. Merker at jeg ikke har lyst til å prøve å beskrive det noe særlig heller, for jeg har endelig oppdaget den litt egoistiske gleden ved å ha en fin opplevelse helt for meg selv og bare la den skje og forsvinne uten å dele den med noen. Jeg har det så fint.
Skjønner du hva jeg mener?
Men etter noen dager gikk jeg på en slags smell, og da var det ikke fint lenger i det hele tatt. Jeg begynte å sove dårlig om nettene, gikk rundt og var trøtt hele tida, ble sliten og gikk mye saktere enn vanlig. Det begynte å regne igjen og bakken ble tung og bløt. Hver dag gikk jeg kortere enn den forrige. Eller, det var i hvert fall sånn det føltes. Det ble kaldt og begynte å blåse. Motvind, selvfølgelig. En gang i blant gråt jeg små tårer av frustrasjon, eller bare fordi jeg syntes synd på meg selv. Følte meg som en treåring som ikke får det hun vil ha på butikken. Tror du det å gå aleine ute i naturen kan gjøre at man blir litt som et barn igjen? Et som er så lite at det ikke har lært seg at selvmedlidenhet ikke skal vises?
Søndag morgen møtte jeg plutselig Synnøve og Ingrid. De hadde vært på bygdefest og var i omtrent samme form som meg. Nå var det skikkelig godt å ha selskap igjen, selv om det jo egentlig er meninga at jeg skal gå aleine.
Man blir glad av å være på besøk hjemme hos Synnøve og Ingrid
Og nå er vi altså her hos Britt, hvor vi har spist opp alle kakene og fått brødskive med ost og skinke og ekte tomater. I morgen fortsetter vi mot Bjørgefjell – Norges villeste nasjonalpark! Tror jeg går litt med de andre jentene her og, siden vi uansett skal samme vei.
Jeg håper du har det fint, og at jeg får dekning på telefonen snart sånn at vi kan ringes!
I morgen, mandag 31. juli har Ingrid vært på tur i to måneder. Hun bærer med seg alt hun trenger, og det er altså skikkelig tungt. I dag ankom hun Čalalveshytta (Tjalalveshytta) sørøst for Fauske i Nordland, og etter alle åremerker å dømme (type GPS) har hun nå gått hele 1000 km.
1000 kilometer og like blid!
Jeg bet meg merke i at Ingrid i gjesteblogginnlegget skriver at hun ikke liker seg særlig i fjellet (men at det jo er kjekt å finne ut av). Likevel, når jeg nå spør hvordan det har vært å gå i det siste, forteller hun at etter at hun kom inn i Sverige dag 51, var fjellet en stor opptur. Terrenget var deilig, været var nydelig, knærne var gode, hun møtte trivelige folk og det gikk i rasende god fart med opptil tre mil per dag! Sverige hadde nydelige blanke innsjøer, med fjell som speilet seg i dem. Sverige hadde mange fine skyer og sinnsykt vakre kvelder med rosa og gylden himmel.
Så, kom hun inn til Norge igjen, rett nord for Sulitjelma. Og møtte en helt annen vandretilværelse. Snø, gjørme, myr, bekker og elver som var vanskelig å krysse, hauger og bakker og vondt i knærne. Hun brukte tre timer på å gå to kilometer. Da hadde hun havnet i et hull like dypt som beina, vandrestavene var bøyd til det ugjenkjennelige, og den ene brakk da hun forsøkte å rette den ut. Hun gav opp elvekryssingen, slo opp teltet, og er det greit å si at hun gråt en skvett? Ingrid var sur. Konklusjon: Sverige er topp, Norge er dritt.
Men, rett skal være rett, alt er jo ikke dritt. Turstiene er helt fantastisk mye bedre merket her enn andre steder. Så Sulitjelma og Omegns Turistforening: Grattis, og godt jobba!
Det er frivillige i DNT som sørger for at turgåere i hele landet kan ha trygge merkede stier å gå på, samt vedlikeholdte og velutstyrte hytter å besøke. Egentlig vil jeg skrive et eget innlegg om hvor flott DNT er en annen dag.
For Ingrid, som er særs positiv og tydeligvis har enorme mengder med god karma lagra opp, er oppturene aldri langt unna. I går på Ny-Sulitjelma fjellstue møtte Ingrid et ektepar som GAV HENNE GÅSTAVENE SINE! De hadde hatt dem i seriøst 15 år, men valgte å forbarme seg over en ung vandringskvinne, og nå eier altså Ingrid dem. Ikke verst med staver med en lang historie, og ikke verst å spare tre dager på å ta bussen tur/retur Fauske for å kjøpe nye.
Apropos folk som er flotte: I går kom Ingrid til Sulitjelma, og møtte igjen Ingrid og Synnøve som har fått bo i to dager hjemme hos ei hyggelig dame. Denne dama (som jeg ikke vet hva heter) laget dem verdens beste panerte fiskerett med fenikkel, fetaost og fløte, med poteter og genialt smør (hemmelig oppskrift). Luksus! Og et godt avbrekk fra real turmat med potetmos, som Ingrid nå brekker seg av hver gang hun prøver å spise det (mamma Randi, ikke send flere!).
Formen er helt på topp, bortsett fra at knærne ble vonde igjen i Norge. Ingrid føler seg sterk og sprek, og det er dritgøy fordi det har hun aldri gjort før. Dessuten er Ingrid immun mot mygg (!!) What?! Men selv om hun ikke klør av stikkene er det fortsatt plagsomt mye mygg. En kveld ville hun sitte å se på den nydelige utsikten, men utsikten var blokkert av mygg (seriøst). Myggen er overalt om kvelden, de havner i munnen, i kontaktlinsene, de suger på sokker, de flyr i skvadroner og er generelt ekle og mange.
Heldigvis kler ingen en mygghatt så godt som Ingrid
Det har generelt vært varmt den siste etappen, og Ingrid har kunnet gått fort og i lite klær. Folk hun har gått forbi har heia på henne, og kanskje trodd hun er med i en konkurranse. Jeg ser for meg Ingrid som ultramaratonløper i en syk gren hvor de bærer 25 kg på ryggen.
Ingrid avslører at hun prøver å komme fram til Oslo til bursdagen sin den 11. oktober. Da må hun gå fort, ca 20 km om dagen. Jeg har trua! Vi håper også at knærne holder helt til verdens ende. Du skal få massasje- eller spabehandling i bursdagsgave når du kommer fram, Ingrid.
Helt til slutt, en liten mind fuck angående midnattssola: Sola gikk faktisk ned for første gang da Ingrid var i Abisko, 18. juli. To dager senere tenkte Ingrid at shit, dette er jo dag tre av turen min, ikke 52. Hahahaha.
Du er en vandringskvinne ca nå, Ingrid. Gratulerer!
Den store dagen er her! Etter snart sju uker på tur har jeg krysset Norge fra svenskegrensa i øst til havet, dvs. enden av fjorden Rombaken, i vest. Før jeg begynte på turen og ikke ante hvordan det ville gå, sa jeg at jeg skulle være fornøyd så lenge jeg kom meg til Rombaksbotn, så dette er en viktig milepæl, i tillegg til at det jo er kult å ha gått Norge på tvers. Selve kryssingen var kort, bare 14,5 km nedover en gammel rallarvei. Men reisen hit har vært lang.
Siden Kristin har hatt noen travle uker, begynner jeg der hun slapp, i Kautokeino 23. juni.
Flaks og diamanter
For tre år siden begynte jeg å studere Miljø- og ressursfag ved Universitetet i Bergen. I en klasse på drøyt 15 var vi to som het Ingrid. Nå står vi begge to og fryser i den kalde vinden utenfor et hotell i Kautokeino, mens Ingrids venninne Synnøve fester en hunderyggsekk på den enorme grønlandshunden Daik. Synnøve, Ingrid og Daik er på vei mot Lindesnes, via Kilpisjärvi i Finland. Jeg også på vei til Kilpisjärvi, mangler både kart og villmarkserfaring og får dessuten høre at de andre jentene har funnet en snarvei som kan spare tre mil. Jeg tenker at dette er den typen flaks som bare skjer når man vet man er på riktig spor, og vi bestemmer oss for å slå følge i noen dager.
I det vi forlater bilveien vet jeg at det er nå den virkelige turen begynner. Asfaltukene er over og naturen venter. Det tar ikke en time en gang før jeg står med gjørme opp til ankelen i min første myr. Jeg tror jeg sier noe sånt som “dette er å leve!”, mens vi fortsetter innover i ukjent terreng.
Livet, dere!
Ingrid og Synnøve er sterke og tøffe og ekte friluftsfolk. De lærer meg hvordan man bruker kart og kompass, hvordan man finner den tryggeste veien over en elv, hvordan en gassbrenner fungerer og hvordan man oppfører seg på en DNT-hytte.
Se, så tøffe de er
Etter noen dager kommer vi til Reisadalen, en grønn eventyrdal hvor lukten av regnfriskt bjørkeløv får meg til å tenke på 17. mai og Griegmusikk. Og det har skjedd noe med elvene. De siste ukene har jeg vendt meg til å drikke lysebrunt smeltevann, men her er vannet med ett så klart at jeg ikke vet hvordan jeg skal beskrive det, blir bare stående og stirre ned i den travle strømmen. Er det hvitt eller blått? Ingen av delene. Jeg prøver å sammenlikne det med noe: «elvene her er krystallklare og triller som diamanter nedover steinura». Ikke bra nok. Noen dager senere kommer jeg fram til at jeg heller må bruke dette vannet som referanse. En gang i fremtida, når jeg ser en nesten ubeskrivelig vakker diamant eller noe, kommer jeg til å tenke på elvene i Reisadalen.
En ubehagelig snarvei
Vi klatrer ut av Reisadalen via en bratt og mosegrodd fjellside, og kommer opp til en spektakulær utsikt og en skikkelig drittdag.
Det regner mens vi kaver oss gjennom kratt og over sleip steinur. Her oppe er det ingen stier. Vi vet hvor vi skal, men ikke helt hvordan vi skal komme oss dit. Flere ganger må vi snu og prøve igjen når vi ender opp på steder vi ikke klarer å komme oss videre fra. Tilslutt er vi så slitne at vi slår leir ved et lite vann, litt over halvveis fra målet for dagen.
Neste morgen våkner vi til tjukk tåke. Vi blir liggende i teltene våre i noen timer, men tåka blir også liggende. Vi bestemmer oss for å fortsette videre likevel. Det er en sørgelig og grå og tung dag. Når vi endelig kommer til finskegrensa dagen etter, og inn på trygge, merka stier, bestemmer jeg meg for å aldri ta en snarvei i fjellet igjen.
Er uansett ikke så flink til å finne de enkleste veiene
Videre inn i Finland blir det bedre. Vi bor gratis i koselige og rene hytter, møter på pensjonister som har blitt flydd inn med helikopter, damer med små hunder og litauiske fiskere som gir oss røkt grisefett med rugbrød, løk og 80% vodka. Når vi begynner å nærme oss sivilisasjonen blir det til og med sommervær. Vi når Kilpis etter ti dager og spiser burgere og dessert fra dessertbuffet til vi får vondt i magen.
Synnøve, Daik, Ingrid og jeg
Hufsa
Jeg fortsetter videre alene. Noen dager møter jeg ingen andre mennesker, har ikke dekning på telefonen. Dette er det mest ensomme jeg har vært med på. En gang i blant hører jeg en heilo, eller ser en slags snipe eller noe på en stein et stykke fra stien. Jeg liker det best når det er flere fugler på en gang som sitter rundt omkring og piper til hverandre. Da føler jeg at jeg er i et slags samfunn. Ellers er vi jo bare to ensomme sjeler i samme situasjon, alene på fjellet uten noen å snakke eller pipe med.
Jeg tror ikke egentlig jeg liker å være på fjellet, nå som jeg har fått prøvd det litt. Landskapet her er ikke særlig innbydende eller koselig. Jeg går gjennom grunne, steinete daler. Vakler over steinur, kaver meg gjennom kratt, går forsiktig over lange, bratte snøskavler som overhodet ikke er til å stole på. Plutselig står jeg der i et hull og føler meg dum og sint mens skoene fylles med vann eller råtten snø.
Rundt meg ligger fjellene som store skip, dystre og blygrå. En topp ser akkurat ut som Hufsa, med lange, smuldrende skjørt av grus. Jeg skynder meg forbi. Bryter min egen regel om å alltid ha alle sansene skjerpa i naturen og hører på et Beyoncé-album oppover den bratteste bakken; synger med for full hals til deilige, sinte sanger.
En annen dag går jeg i tåke og striregn. Elvene har vokst seg store i løpet av natta og jeg må vade til over knærne flere ganger. En elv, som i følge kartet egentlig skulle ha vært to bekker, er så bratt og stri at jeg nøler lenge før jeg tør å gå over. Faller jeg i vannet her, farer jeg rett ned i en enda større elv som brøler advarende bak en sving. Da går det ille. Jeg løsner litt på sekken sånn at jeg skal kunne klare å ta den av meg under vann, klipser av nød-GPSen og fester den rundt håndleddet. Det går bra helt til jeg nesten er over, til tross for at jeg må gå i vann opp til knærne, som renner så fort at jeg ikke får til å sette ned stavene mine til støtte. Men så står jeg plutselig i en slags grop med vann opp til rumpa. Jeg klarer ikke holde balansen, men treffer en litt høyere, skrå stein med den ene foten. Får på en eller annen måte kommet meg opp, jeg aner ikke hvordan.
Jeg blir sittende lenge før jeg spiser litt sjokolade og fortsetter videre inn i tåka. Først utpå kvelden letner det og jeg stopper opp, puster, og legger merke til at jeg står i en eng av kremhvite reinroser. Nedover bakken står lysende gul snøsoleie, tuer med rosa fjelsmelle og blomstrende lyng. Helt nederst står en reinflokk stille og ser på meg et øyeblikk før de løper videre.
Oppsummering
I følge mine (hittil nokså ukorrekte) beregninger har jeg gått nesten en tredjedel av veien til Verdens Ende. Hva har jeg lært så langt?
Jeg har lært at jeg trives best nedenfor tregrensa. Helst kanskje helt nede ved havet, i en hengekøye med en lettlest og spennende bok. Jeg har lært at jeg kan beholde fatningen selv når jeg er veldig, veldig redd, men at jeg mister den fullstendig etterpå og griner som en unge. Jeg har lært å lage te av bjørkeløv, å bruke mose som oppvaskklut, å huske å ta ut sålene når man skal tørke fjellstøvler. Lært at fugler er godt selskap og et bittelite telt kan føles som et ekte hjem når man ikke har annet over lengre tid. Jeg har lært å lese høydekurver på kart, å navigere gjennom myrer i tåke, og at Beyoncé er gull verdt i bratte bakker sent på kvelden. Og jeg har lært at jeg, tross ensomhet og drittvær og dystre landskap, elsker dette. Det er nitti, kanskje hundre dager igjen til Verdens Ende. La dem komme.
Fjellstilen 2017, på vei inn mot Kilpis
PS: alle bildene etter Kilpisjarvi forsvant da jeg greide å tråkke på telefonen min, men sjekk gjerne ut @motverdensende på Instagram, hvor noen av dem overlevde. Og stikk innom bloggen til Ingrid og Synnøve: rusleturtillindesnes.com
Da Ingrid ankom Kilpisjärvi Turistsenter var ikke pakken med mat og kontaktlinser til turen videre kommet frem. Hun ringte hjem og fikk sjekket sporingen. Pakken hadde av en eller annen grunn blitt sendt i retur! Ikke kult! Ingrid er altså snart tom for kontaktlinser, og disse må hun bytte hver dag. Hun ser faktisk ikke en dritt uten dem. Med -6 på det ene øyet og -10 på det andre er synet så dårlig at hun knapt kommer seg fra senga til badet uten å snuble. Kilpis-Dividalen blir nok ikke noe enklere.
Etter konfigurasjon med dem hjemme er nå planen som følger:
– Nærmeste sted å kjøpe linser er Specksavers i Tromsø (dit er det 162 kilometer)
– I Tromsø har Ingrid kontakter (fra da hun bodde der på 80-tallet), og hennes gamle nabo Liv Berit er rekruttert som kontaktlinseinnkjøper.
– Liv Berit skaffer linser i morgen
– Ingrid prøver å sjarmere bussjåføren på ruta Tromsø-Kilpis til å ta med linsene på 07:30-bussen førstkommende tirsdag.
Bussen mellom Tromsø og Kilpisjärvi går kun om sommeren, så her har Ingrid flaks. Turen tar 3,5 timer.
Illustrasjonsfoto av Nord-Norske avstander og kontaktlinsenes reisevei. Kilde: Google maps.
Med andre ord får Ingrid to ekstra hviledager i Kilpisjärvi før hun trasker videre på tirsdag, og det er jo bare kos! Disse skal brukes til å nyte sommerværet, spise masse mat og bade i innsjøen. Hun ser på det som en slags alternativ sydentur egentlig
Ikke veldig kjipt med litt ventetid
Neste bloggpost kommer veldig snart, og skal handle om Ingrids opplevelser i ekte utmark og hennes nye ervervede vandringskvinne-ferdigheter!
Ingrid har forlatt Kautokeino og er nå på vei til Kilpisjärvi («Den finske armen i Lappland«). Akkurat nå er hun midt i Reisa nasjonalpark i Nordreisa i Troms fylke, som er kjent for store fosser og et svært rikt plante- og dyreliv. I tillegg er Reisadalen et viktig møtested mellom samisk, kvensk og norsk kulturarv. Dette fant jeg på Wikipedia, men les gjerne mer om området, og besøk det! Det er veldig fint der. Nordreisa er også hjemstedet til de berømte Jegertvillingene. Jeg håper hun møter dem og at de lærer henne noen nyttige overlevelsestriks!
Ingrid har altså ikke mobildekning nå, men i går tikket det inn en kort oppdatering (hun fant litt dekning oppå en topp). Ingrid har slått følge med jentene og hunden fra «Rusletur til Lindesnes» (sjekk bloggen!) og er endelig ute i ekte natur! Kult at hun har noen å gå sammen med et stykke.
Ingrid har krysset sin første elv, noe som gikk helt fint. Hun har også opplevd å synke til anklene i ei myr for første gang! Jeg gleder meg til hele historien her.
Ingrid avslutter med «Topp stemning! Regner med å være i Kilpisjärvi om åtte dager. Ringer når jeg kan 🙂 »
Siden jeg ikke har noen bilder fra Ingrid legger jeg ved et av Reisadalen, som jeg fant på internettet.
Reisadalen, se hvor fint det er! Foto: ukjent, men fant det på Statskog sine sider
Marilyn Monroe i kofte. Street art fra Karasjok, hvor Ingrid kanskje spiste ei dårlig bensinstasjonpølse.
Lørdag morgen var Ingrid i form igjen, i alle fall var hun ikke kvalm så hun var tidlig oppe og på igjen, og i overraskende godt humør. Senere ble hun derimot kvalm igjen, og det er hun fortsatt… Hun har heller ikke klart å spise noe, og etter å ha gått kjempelangt lørdag var hun derfor helt utmatta da hun kom til Jergul AstU. Jeg skjønner innmari godt at ikke Ingrid orka ei natt i teltet da, og selv om de så litt overraska ut da hun kom traskende seint på kvelden fikk hun ei campinghytte med fasiliteter.
Søndag var ikke akkurat tidenes dag det heller, og hun var sliten og gikk ikke særlig langt. Ingrid kom seg likevel til en slags fjellstue. Etter å ha snakka med noen bak et nummer på en lapp på hytta, fikk hun en sms med nøkkel og beskjed om å føle seg som hjemme (det lå virkelig en laptop og lada der og det var akkurat som å være hjemme hos noen).
Ingrid klarer å se kul ut selv om hun er dritdårlig og har spydd.
Ingrid innrømmer at humøret ikke har vært på topp hele tiden de siste par dagene. Men hun har møtt masse hyggelige folk, og i alle fall sett en del rein. Rein er også så morsomme når de løper, de vingler sånn med beina. Rett etter at et vinglete reinsdyr sprang forbi Ingrid (jeg ser for meg at det så sånn ca slik ut), kom det ei dame bort, hun var ute å lette etter rømt rein. Hun ble gående å prate et stykke langs veien, og gjorde dagen til Ingrid et godt hakk bedre.
Det er også kjempetrivelig for Ingrid å ha fått så mange hyggelige meldinger fra folk hjemme! Og fra folk som hun har møtt på veien og som lurer på hvordan det går. Jaggu er det også stadig vekk noen nye kjente som kjører forbi langs veien, opptil flere ganger hver!
Været er kjempefint! Men siden Ingrid ikke orka bestod mandagens middag av Polly småsulten med nøtter og tørka frukt, som Børge har dumpstra (tusen takk Børge, det var en høydare!). Selv om hun bare orka den tørka frukten. Jeg håper hun får matlysten tilbake snart, altså. For å gå skikkelig i detalj, så har hun spist byggknekkebrød og en liten posjon fruktsuppe også.
Siden Ingrid har akseptert at skjebnen om dagen er å gå langs veien har det elsk/hat-forholdet også blitt ganske greit igjen, og dessuten slipper hun jo å navigere i terreng. Altså, hun har blitt dritgod på å gå langs vei, og til å bedømme god gruskant vs dårlig gruskant! Jeg tipper at navigering i terreng også blir en skill etterhvert.
I går fant hun seg en kjempefin teltplass, og i dag tar hun heldigvis vare på seg selv og haiker. Nå sitter hun på med noen som skal slippe henne av ca 3 mil uttafor Kautokeino. På SPOT-GPS’en går det innmari fort akkurat nå, vel fortjent etter noen ganske trege dager. «Drømmen om Kauto», og berømte Kautokeino hotell, kommer stadig nærmere!
Kjempefin teltplass! (Dette er natt til 13. juni, men kan representere nattas fine plass også) Snart i Kauto!
Akkurat nå er Ingrid dårlig. Det er derfor hun ikke beveger seg på kartet.
Hun gikk fra Karasjok i går, og på veien drakk hun vann fra en liten bekk. I natt ble hun skikkelig dårlig og kasta opp. Det er ikke gøy med magesjau, i hvert fall ikke når du bor i telt uten tilgang på rent vann. Hun sier det også kan være pølsa hun spiste på bensinstasjonen i Karasjok, men det vi vet er at det skal ikke mer til enn et dødt dyr lenger opp langs bekken, så er vannet udrikkelig.
Ingrid skal nå ligge helt i ro og prøve å sove. Hun har ikke kasta opp siden i natt, og får i seg bittelitt frukt. Det tar jeg som et godt tegn på at hun blir bedre, og at hun bare må stå han av som man sier. Hun har fått beskjed om å ringe til journalisten fra Ságat om hun blir verre. De har vist masse omsorg for henne.
Jeg fikk et råd fra en god kollega om at man skal spise kulltabletter, eller i verste fall kull fra bålet, om man blir mat- eller vannforgifta. NHI sier at matforgiftning går over av seg selv etter 12-24 timer, og at Ingrid bør drikke rikelig med vann. For å kunne gjøre det må hun først klare å karre seg noen hundre meter bort til Karasjokelva, eller satse på at vannet i tjernet hun ligger ved har drikkelig vann. I går ble hun dårlig selv om hun hadde kokt vannet hun drakk… Hun har også klortabletter med som skal brukes til å rense vann, tar hun sjansen på at det fungerer?
Oppi alt hadde Ingrid også glemt å kjøpe flere gnagsårplaster!
Siden sist har Ingrid kommet seg helt til Lakselv, stadig langs en europavei, med stadig flere gnagsår (hvordan kvitte seg med gnagsår under tærne?), men med fantastisk sommervær. Mens vi i Oslo har hatt regn i dagevis har Ingrid og resten av Nord-Norge spist is og kost seg med siesta i skyggen.
Digg med siesta i skyggen når sola blir for intens
Det tar ekstra på å gå langs vei, Ingrid har vært veldig sliten og tror hun har tatt litt hardt i fra start. I går gikk hun bare fem kilometer, nærmest subba fremover langs veien og gikk i tillegg tom for vann. Men da slo Finnmarksmagien til.
Rundt en sving dukka det opp en lavvo, ubetjent, men med 24-timers åpningstid. Den tilhørte en kristen MC-klubb og inneholdt kaffe og te til passerende motorsyklister (og Ingrid), og ba også på rikelig med informasjon og lesestoff om Jesu liv og virke.
Da Ingrid kom til Lakselv tok hun inn på vertshus, der var det også en bar. Hun kom i snakk med en nysgjerrig kar som viste seg å være journalist i universets største samiske avis, Ságat. Det tok ikke lang tid før Ingrid var invitert med på avisens sommerfest på kontoret! Hun møtte mange hyggelige folk og fikk servert reinkjøtt med margbein, tunge, løksaus, buljong og akevitt.
Det beste var at de serverte henne mange gode historier, om livet i Finnmark, om samisk historie og kultur, om livet under krigen, og ikke minst: det finnes ei rute mellom Karasjok og Kautokeino hvor en kan gå under snøsmelting (som ikke er langs veien). Ingrid lærte også om hvordan man bør forholde seg til området man går i når man går i utmarka. Hun har hele tiden følt på at landskapet i Finnmark er veldig mildt, ikke vilt, og nå har hun lært at det jo er forskjell på villmark og utmark! Finnmark er et kulturlandskap, det er spor etter mennesker over alt. En kan ikke sette foten ned noen sted uten at mennesker har benyttet seg av landet der på noen måte.
I Karasjok får Ingrid gratis overnatting og kart over denne ruta, og hun har mye å glede seg til nå. Hun skal fordele de neste 60 kilometerene til Karasjok godt og ikke ta for hardt i. «Og så har myggen kommet!», sa hun med optimisme i stemmen. Ingrid gleder seg til å bruke mygghatten, jeg sier bare lykke til…
Dagene går fort, også for Ingrid som nå har vært på tur i sju dager allerede. Det har vært en røff start med svært skiftende vær og mange gnagsår. Når skal det vel sies at gnagsår er vedvarende utfordringer som Ingrid nok blir vant til, mens snørekord i Finnmark nok er forbigående.
Hun er alltid positiv og i godt humør når jeg snakker med henne! Og kommer tydeligvis fort over at noen ting er veldig slitsomt. I går fortalte hun at hun hadde hatt en kjempefin dag, men at dagen før var dritkjip siden det regna hele tiden. Da hadde hun ekstra vondt i føttene, og talte hvert eneste minutt. Været er veldig viktig når man er ute, og spesielt i Nord-Norge må været diskuteres før alt annet. Så generelt oppsummeres været rundt Ingrid så langt slik: «varierende, sol, snø, hagl, hele tida fra dag en til i går da det bare striregna».
Denne videoen tror jeg oppsummerer dagene til Ingrid litt, så kan jeg prøve å fylle inn.
Siden første camp har hun haika gjennom fire tuneller, og opplever det som juks, selv om én av dem, Sortviktunellen, visstnok er hjemsøkt i tillegg til å være kjip generelt. Når jeg googler den finner jeg bokstavelig talt nesten ingenting, men ordet sier at folk stadig ser haikere der inne, som forsvinner når de stopper bilen…
Det var en gammel sjømann som fortalte dette, han minte henne på at mange skumlinger plukker opp haikere, og for sikkerhets skyld kjørte han henne nesten en halv mil ca gjennom tre tuneller. Han var litt skummel selv, men veldig søt, en slags mytisk figur. Før det haiket hun med ei kjempetrivelig dame som het Line gjennom Nordkapptunellen (hei Line!). Hun kjørte først forbi fordi hun hadde opplevd å plukke opp skikkelig en creepy fyr, men så snudde hun og kom tilbake og plukka opp Ingrid da hun så at Ingrid var ei jente. Line var som sagt veldig trivelig.
Rett etter den siste tunellen gikk hun innom ei sølvsmie. En mann som så ut som en sjaman solgte sølvsmykker og hørte på Enya i butikken. Sjamanen advarte henne også mot å gå over vidda, og flere hun snakker med er bekymra for at hun går til fots, da det til uka er meldt 20 varmegrader og flom. E1 (den ruta hun skulle gå) er stengt.
Som dere skjønner er E69 nå Ingrids hjem. På lørdag forsøkte hun seg riktignok på en snarvei som ikke var en snarvei, fordi hun endte med å bruke lengre tid på å hoppe fra myrtue til myrtue. Det var veldig Ringenes Herre, når Frodo og co kava seg igjennom myrlandet. Det er visst generelt mye myr. Bortsett fra dette går hun stort sett langs veien. Med noe lettere sko har hun også blitt glad i E69, og ble litt trist da jeg sa at hun kom over på E6 etter Olderfjord. I går campa hun på en bitteliten flat tørr plass, midt i ei myr, 3 meter fra veien, med striregn hele natta. Hun våkna med vanndam 10 cm unna teltet!
Her var det fint å gå i fjæra, plukke opp vakre små ting fra havet og legge dem ned igjen senere.
Og Ingrid er så langt helt etter timeplanen, selv om det var lengre enn hun trodde. Hun regner 63 km til Lakselv og ca det samme til Karasjok, det er kanskje 8 dager. Derfra er det ca 120 kilometer til Kautokeino, kanskje 8 dager det og. I alt 16 dager til Luksus i Kauto. På dag 7, tirsdag, har hun hatt seg en velfortjent hviledag på campingen i Olderfjord og mest sett på serier og campingturister som vasker opp.
Hun har fått en slags rutine der hun går i tre-fire timer før hun finner en koselig plass å spise. Den andre dagen, etter mange timer i vind og regn, spiste hun nede på ei strand ved veien, i enormt rør av typen utløpet til ei rørlagt elv, hvor det var lunt og koselig. Der kunne hun sitte med koselige steiner i stedet for vann og vind. Det er ikke akkurat de helt store naturopplevelsene i det, men akkurat sånne ting man setter pris på og koser seg med langs E69.
Dette blir nok en passelig oppsummerende bloggpost, og jeg forsøker fortsatt å finne formen på dette, så bær over med meg. Jeg tenker at jeg kan stille Ingrid noen faste spørsmål, sånn at vi kan oppleve en eventuell utvikling over tid? Har dere forslag til slike spørsmål, kom med innspill!
Så langt har jeg allerede snakket om været. Som barn av militærfamilie føles det også å ta en rutinesjekk på helsa:
Mange gnagsår på rare steder. Enorm vannblemme på størrelse med butikkblåbær (!) mellom stortåa og den ved siden av. Også gnagsår på siden av hælene, på lilletåa, og undersiden av stortåa. Har nesten brukt opp gnagsårplasteret, men skal tape før det blir ille da. Høyre kne gjorde litt vondt i går, det gjorde også venstre fot. Føttene blir altså stive når hun går uten sekk eller sko, eller sitter stille. Ingrid har også gnagsår på høyre pekefinger.
Ellers var det godt med en dusj. Panneluggen sto rett opp før dusj i går, men folk er høflige likevel.
Alt i alt ingen alvorlige ting, og alt ble bedre etter en hviledag.
På campingen har de vaffel og burger på restauranten, masse suvenirer, servicebygg ved teltet, med sofa, der Ingrid ligger nå. Hun har sett på krim fra Kiruna på telefonen og håper å lære mer om kulturen i området.
Jeg spurte Ingrid om hva hun savner. Hun svarte «ingenting!» Hun savner ikke å være sosial, ikke bad eller kjøkken. Selv om det har vært ukomfortabelt så «kan det ikke bli verre vær«, og det er en fin tanke. Ingrid trives! Hun har også sovet mye, kanskje 10-12 timer hver dag inni den lille gule kapselen. Og hun våkner ved enden av hver søvnsyklus. Så langt har dagene vært grå og nettene gule inne i teltet, men dette vil endre seg når hun i morgen, klar og uthvilt, starter mot Lakselv.
Dag 5: Ville ikke ut i striregnet. Tok en selfie og sov i to timer til i stedet
Ingrid har jaggu starta en dag tidligere enn planlagt!
Etter en lang natts søvn og massevis av frokostbuffet på Hurtigruta nærmest sprella hun av iver og bestemte seg for å bare sette i gang så fort hun kom seg opp til Nordkapplatået. Hun kom fram til Honningsvåg tidligere enn planlagt, kasta seg på bussen og besteg Europas nest nordligste(!?) punkt rett etter lunsj i dag, onsdag.
For å starte med begynnelsen, så reiste Ingrid med tog til fra Tjøme til Bergen søndag, lagde film hele mandagen, fløy til Tromsø grytidlig tirsdag (05.15 på flybussen, angra på øl med venner kvelden før), møtte på drittvær i Tromsø, men fant huset hun bodde i på 80-tallet og møtte stesøstra si. Deretter tok hun Hurtigruta nordover fra Tromsø mot Honningsvåg og sovna velfortjent klokka 20 etter en stor middag.
I dag våkna hun til vindmøllepark på ene siden og storhavet på den andre, og klokka 13.30 ca i dag tok altså vår heltinne, vandringskvinnen, sine aller første skritt på den lange lange ferden sørover igjen.
Kjempegod stemning på dag 1 altså! Dessuten er Ingrid kjendismateriale hvor enn hun går. Da hun spurte reiselederen på Hurtigruta om bussen til Nordkapp gav han henne like greit et norsk flagg og annonserte over høyttaleren at «Ingrid skulle gå Norge på langs». Det var derfor ikke få båtturister som ville ønske henne god tur da hun var i gang! Hun forårsaket lang kø på E69 da en danske stoppet og hadde svært mange spørsmål. I Finnmark er heldigvis folk tålmodige. En gjeng med sveitsere ga henne også en sveitsisk kake, og folk både tutet og vinket mens hun trasket avgårde.
Ferden videre byr derimot allerede på utfordringer! En same fortalte at det er helt umulig å gå over Finnmarksvidda nå, på grunn av snø og vått vær (begge deler?). Ingrid må altså kanskje gå langs veien helt til Kautokeino.
I morgen må altså Ingrid ta stilling til hva det betyr, hvorvidt dette er en omvei eller ikke, om hun skal gå langs R92 eller R93, eller finne på noe annet, og om hun skal kjøpe lettere sko…
Men akkurat nå! Nå nyter hun livet i den aller første campen, med sveitsisk kake til forrett og frysetørka chicken korma til middag, midt i Finnmark.
Vi klatrer ut av Reisadalen via en bratt og mosegrodd fjellside, og kommer opp til en spektakulær utsikt og en skikkelig drittdag.
Kristins turblogg 