Hurra, hurra! I går, 21. oktober, vandret jeg helt til Verdes Ende etter hundre og førtitre dager på tur. Jeg gruet meg litt til vemodet og tomhetsfølelsen jeg hadde blitt advart om av andre som har fullført lange vandringer, men det var visst helt unødvendig. Dette har rett og slett bare vært kjempegøy!
Altså, det har selvfølgelig vært mye slit. Jeg har vært borti skumle fjellsider, skumle elver og skumle bilveier, har gått meg bort i fjellet (og i Drøbak, forsåvidt), blitt sittende fast i vind og tåke, og begynt å grine av fortvilelse når jeg har kommet til ekle snøskavler eller ekstra bratte bakker. Jeg har hatt mange grå dager hvor jeg har gått og subbet med føttene og mumla “jeg vil ikke, jeg vill ikke, jeg vil ikke…” mens jeg har dagdrømt om f.eks. å brekke ankelen sånn at jeg kan trykke på SOS-knappen på GPSen og bli henta. Men alt det der forsvinner fullstendig i mylderet av øyeblikk som til sammen bare danner et bilde av blått og grønt og gull, av landskap som tar pusten av en, stier som forsvinner mellom tuene og en himmel som har makt til å bestemme om dagen blir kjip eller den beste i livet.
Utfordringene jeg har møtt har vært ukompliserte og ført til umiddelbar mestringsfølelse. Sånn sett har livet vært veldig mye enklere ute på tur enn til vanlig. Følelsen jeg sitter igjen med nå er like ukomplisert som livet på vandring har vært: jeg er fornøyd og takknemlig.
Jeg skulle gjerne ha takket dem som gikk opp stiene, bygde veiene og bestemte at naturen skal få fortsette å være natur. Også er jeg så takknemlig for at jeg bor i et land og i en tid hvor det er mulig å droppe alt og bare gå seg en tur i fire-fem måneder! Sånn rent konktet vil jeg takke familien min (særlig “Sparebanken MOR” som hun har begynt å kalle seg) og sponsor Coop Extra for å ha finansiert ekspedisjonen.
Og TAKK, Synnøve og Ingrid (og grønlandshunden Daik)! De to tøffe jentene på rusletur til Lindesnes lot meg rusle sammen med dem i korte og lange strekk når vi var så heldige å møtes der ute. Det var flaks uten like at jeg traff på dere! Dere har så mye visdom og humor, og har lært meg veldig mye om både friluftsliv og livet generelt. Jeg er så glad for at vi har blitt venner!
Da jeg var skikkelig demotivert og lei en ettermiddag i Nordland og tok en pause på Gressvasshytta, kom det plutselig valsende inn en gjeng trøndere som hadde tenkt seg opp på en bre. Dere vil jeg også si takk til. Spesielt du som tok deg tid til å gi meg litt ekstra trøst – det betydde så mye for meg! Ble ikke vi venner på facebook? Jeg husker ikke hva du heter, så gi meg en lyd! Tusen takk for praten.
Jeg møtte også en overveldende mengde andre fantastiske mennesker, som ga meg alt fra husrom til skolisser til gode samtaler, teaterbilletter eller måltider jeg vil huske for livet. Det er jeg og veldig takknemlig for. I løpet av dette strengt talt ganske selvsentrerte og ensomme prosjektet er det møtet med mennesker som står igjen som det største. Hvem skulle ha trodd det?
Og sist, men aller mest: takk til den enestående Kristin Myrvang Gjørv, som jeg fikk dele denne opplevelsen med. Du er faen meg best.
I dag har jeg holdt meg innendørs og nytt regnværet på andre siden av vindusrutene. Det tenker jeg å fortsette med en stund. Men snart, kanskje allerede neste helg, tenker jeg å gå meg en liten tur. Og vet du hva? Det anbefaler jeg DEG og gjøre og! For det å gå, det er godt for sjela.
Kristins turblogg 